Besk oss p Facebook!

Den samiske historien i Målselv og Bardu frem til 1940


Den befolkningen som har lengst bosettingshistorie i Målselv og Bardu er samene. Før dølainnvandringen kom på slutten av 1700-tallet, var Målselv og Bardu rene samiske bygder. Samene har en rik historie i dette området. Målselv og Bardu er et av de gamle kjerneområdene for samene, noe som også ble fastslått i den høyesterettsdom som falt i 1968 i forbindelse med kraftverkreguleringa av Altevatnet i Bardu på begynnelsen av 1960-tallet.

 

Samisk bosetting i Målselv og Bardu før 1500
De første spor etter mennesker i Målselv og Bardu går tilbake til ca. 2000 år f.Kr. Da som senere, var Målselva som Barduelva naturlige ferdselsveier mellom Atlanterhavskysten og Østersjøkysten. De første menneskene kom sannsynligvis fra sør-øst. Kystboerne holdt seg gjerne ved kysten, mens innlandsboerne fra Nord-Sverige og Finland befolket etterhvert innlandet i Nord-Norge, Sør-Varanger, Finnmarksvidda og Indre Troms. De tilhørte den såkalte «keramikkulturen» som opphavelig stammet fra Sør-Finland. Det var folk som drev med jakt og elvefiske og som ikke levde på faste plasser, men dro rundt innenfor et bestemt jaktområde. Deres redskap var laget av skifer og grønnstein, horn og bein, samt tre og lær. En regner disse menneskene for de eldste samer, og en kan da gå ut fra at når dølene kom har det i historiens løp bare vært ett folk i Målselv og Bardu, nemlig samene.

 

En har en rekke steinalderfunn fra Altevatnområdet. Likeledes har en funn av steinalderboplass ved Devdisjav´ri. En har også et steinalderfunn fra Viken i Bardu. Fangstgroper fins det mange system av i Målselv og Bardu, eksempelvis i Sørdalen og ved indre delen av Altevatnet. En har ikke bevis for at noen av dem er fra steinalderen, og så gamle er de neppe. Men det er ikke grunn å tvile på at dette er en eldgammel fangstmetode som også steinalderfolkene har kjent. En vet imidlertid at fangstgroper i dette området var bruk så sent som på midten av 1700-tallet.

 

Andre steinalderfunn kjenner en fra Torneträsk og likeså fra strekningen Bardufoss – Målsnes. I Balsfjord – Malangsgapet er det funn av atskillige redskaper av nordfinsk opphav, for eksempel Rovaniemihakker, som kystfolkene må ha kjøpt fra innlandsbeboere. Hvor stor nasjonalitetsforskjell det har vært mellom dalens og kystens beboere i den tid vet en ikke, men kystfolket behøver ikke være «ursamer». Men hva de ellers kan ha vært er vanskelig å si. Steinalderen varte lengre i nord. Først omlag 300 e. Kr. kom sannsynligvis nordmennene til Sør-Troms som jernalderfolk og bønder. Snart etter merker en at dette nye naboskapet begynne å påvirke innlandets steinjegere.

 

I tida 300 – 900 skjer det store skiftet fra steinalderkultur til «samisk jernalder» og fra jegerliv til en begynnende reinnomadisme. I tiden videre frem gjennom middelalderen oppstår de velkjente trekk i nåtidens samiske kultur. En av de sikre funn fra jernaldersamene i Indre Troms er offerplassen som ligger øverst på vasskillet mellom Sørdalen og Polnovika, bare et kort stykke fra grensen. Denne offerplassen vet en var i bruk enda på 1600-tallet. Blant ofrede dyrebein og reinhorn fant en her et jernsverd av norsk eller svensk opprinnelse, og gjennom det kan plassen dateres til omlag år 600-800. I tillegg finner en her ca. 200 fangstgroper.

 

I Dividalen er en rekke kulturlevninger fra det samiske fangstsamfunnets tid. Ved Anjajav´ri ligger to offerplasser fra samenes førkristne religionsutøvelse. Den største og viktigste ligger ved Haldeladjna, som er området rundt Anjajav´ris utløp i Anjajåkka. Ordet Hal´deladjna har mytologisk betydning og i sentrum av området ruver selve offersteinen. Fra samme tidsperiode finnes en del kjøttgjemmer hvor utbyttet av villreinfangsten ble oppbevart. Disse er som oftest et rom murt i en steinrøys. Det er særlig rundt Vuommajavri og i Dær´tavggi disse finnes i større antall.

 

At også nordmennene av og til kom på disse kanter, forteller vikinghøvdingen Ottar fra Lenvik om i sin beskrivelse fra omlag 890. Han må sannsynligvis ha bodd en eller annen plass i Malangsgapet. Han forteller om at han eide 600 rein som han hadde samer til å gjete for seg i fjellet og at samene betalte han skatt i skinn og sølv, da er det muligens i områdene ved Målselv-Bardu han tenkte på. Men forøvrig var det som kjent også et norsk høvdingesete på Bjarkøy, og en del av innlandet kan også ha tilhørt det. Ottar forteller videre om kvenene på svensk side av fjellet, at stundom herjet de på nordmennene og stundom nordmennene på kvenene. Mellom dem lå store ødemarker der båtene måtte trekkes over land fra den ene store innsjøen til den andre. Her kan det neppe være tenkt på andre distrikt enn mellom Torneträsk og Store Rostavatn. Et vitnesbyrd om et slikt norsk tokt har en funnet på nordsiden av Altevatnet, der det i 1952 ble funnet et praktfullt vikingssverd. Det er mest sannsynlig fabrikkert omkring 1025 i England og derfra brakt til Nord-Norge av en norsk viking, kanskje en av Tore Hunds menn på Bjarkøy. Hvordan det er kommet til Altevatnområdet kan en ikke vite. Det kan være mistet på en krigstokt over fjellet eller eieren kan ha vært en norsk skattefogd som samene gjorde kort prosess med. Om møtet mellom samer og norske vikinger, vitner sannsynligvis de samiske stallonavnene som en har i Indre Troms om. «Stallo» betyr stål på samisk, og navnene kan derfor kanskje forklares slik at her har samene og de brynjekledte vikinger møttes.

 

Skattelegging av samene før 1700
Målselv og Barduområdet var fra gammelt av et grenseområde og dermed av interesse for flere stater. Foruten den dansk-norske skatteoppkrevinga av samene, så krevde også svenskene opp skatt i dette området ut mot kysten, fra middelalderen til begynnelsen av 1600-tallet. Før 1600 var befolkninga i fjordene i strekningen Malangen – Grovfjord i det vesentlige av sjøsamisk opprinnelse. Russerne krevde også skatt av samene i Finnmark og Troms, helt ned til Målselva i det samme tidsrommet. I 1595 inngikk russerne en fredsavtale med svenskene i Teusina, som sa at svenskene skulle kreve opp skatten som russerne hadde krevd opp tidligere. Etter Kalmarkrigen på begynnelsen av 1600-tallet, som i virkeligheten gjaldt stridigheter om hvem av statene som hadde rett til landområdene i indre deler av Nordkalotten, frafalt også svenskene sine skattekrav på vestsiden av Kjølen.

 

De første skrevne kilder om den samiske bosetningen i Målselv og Bardu og tilgrensede svenske områder, får vi derfor gjennom skatteoppkrevinga. Det var særlig samenes jakt og fiske som tiltrakk seg oppmerksomheten. Fra skatteregnskapene ser en at de enkelte samer ble skattet av bestemte vann (träsk). En får også opplysninger som viser at de enkelte samer oppholdt seg i bestemte områder. I de eldste regnskapene fra 1500-tallet er samene oppdelt i siidaer. Siida betegnet en samegruppe som brukte samme område. På svensk side ble benevninga «by» brukt. «By» må i denne sammenheng ikke oppfattes som by i moderne sammenheng, men mer som en grupper samer som brukte et bestemt område. Den samiske kulturen på 1500-tallet var i hovedsak en jakt, fangst, – og fiskekultur. Innenfor hver by må en regne med at det var regler om hvordan jakt, fangst og fiske skulle foregå og hvem som skulle bruke de enkelte områder. Områdene inn mot svenskegrensa tilhørte fjellsamebyene på svensk side. Altevatn og Leinavatn-området inngikk i bruksområdet til Tingevara sameby (Tingevara ble senere delt i Talma og Saarivuoma samebyer) i Jukkasjärvi.

 

Fra slutten av 1500-tallet har vi opplysninger om at samene i Tingevara ble skattet for fisket i Altevatnet (1576, 1586, 1594 og 1595) og Leinavatn (1586, 1594 og 1595) av den svenske stat. Fra skatteregnskapet for Tingevara fra 1595 fremgår det at det er bestemte samer som blir skattet for fisket i Altevatn og Leinavatn. Tingevara har dette året tilsammen 28 «skattelapper» som blir skattet for «fisketräsk» innenfor Tingevara samebys område. Seks av disse blir skattet for fisket i «Alhes og Linges Träsk». Lenger nord på kjølen lå Ronulla sameby (Ronulla ble senere delt i Lainiovuoma og Könkäma samebyer) i Enotekiö. Ved 1600-tallets begynnelse ble det oppgitt å bo fra 10 – 15 «skattelapper» i Ronulla. Disse drev ferskvannsfiske i området. Det interessante er imidlertid at to mannsaldre senere, i 1671, så får vi vite at samtlige fiskevatn i dette området er dårlige fiskevann. Hovedvannet var Kilpisjävri som var «ett swagt Träsk». Her fisket hele byen. Forøvrig hadde alle hvert sitt bestemte vann. Spesielt interessant er det at «Rusto Jarfwi» (antakelig Store Rostavatn) nå har kommet med blant fiskevannene, og at dette vannet blir brukt av Lars Gutormsson sammen med Hindrich Gutormsson og Gutorm Nilsson.

 

Det berettes fra samme tid at samene i Ronulla nå for det meste fisket i «Wasterssiön» fordi deres egne fiskevann var dårlige. Dersom livbergingsmulighetene i Ronulla ikke lenger var tilstrekkelig kan folket derfra ha søkt ned til sjøen, ikke bare for å fiske, men også for å søke annen livberging. I løpet av 1600-tallet utviklet reinnomadismen seg i Ronulla og Tingevara og disse to samebyene som senere har brukt Målselv og Bardu til vår, sommer, – og høstbeite for sine rein. Både Ronulla og Tingevara tilhørte Torne lappmark.

 

Sjøsamisk bruk av Målselv og Bardu
Før reinnomadismen ble utviklet i Målselv og Bardu, må en regne med at de nedre deler av dette vidstrakte området ble brukt av sjøsamene som bodde i strøket Gratangen – Malangen. I tillegg til at de drev fiske i fjordene, vet vi at de var dyktige jakt- og fangstfolk. At det ble drevet en intens jakt i dette området viser mange av de store fangstgropanlegg som en kan finne i både Målselv og Bardu. Et eksempel på dette er det store fangstgropanlegget i Lappskaret overfor Bardujord som består av ca. 40 fangstgroper. For å kunne bruke et slikt stort anlegg, trengtes organisering av fangsten. En har også eksempler på fangstgropanlegg i Nedre Målselv.

 

Målsnes var en gammel sjøsamisk gård. Målsnes er førstegang nevnt i 1643. Det var en gård med rike ressurser. Vi ser da også at gården ble bebodd av sjøsamer som hadde en viss posisjon blant sine landsmenn. Den første oppsitter vi hører om, var finnelensmannen Pål Svendsen, han sønn Svend Pålssen etterfulgte faren, og i 1702 satt sønnesønnen Sjur Svendsen som finnelensmann på gården.

 

Vi vet også at sjøsamene utnyttet det rike laksefisket i Målselva. Svenske myndigheter sendte egen laksefogd for å kreve opp skatt av sjøsamene mellom 1600 og 1610 for det fisket de gjorde i Målselva. Navn som Laberg i Gratangen, Salangen og Hollendernes i Målselv vitner også om at sjøsamene hadde varer som også vakte interesse utover det avgrensede området. Laberg som betyr lasteplass, var et sted hvor de mange varene som sjøsamene solgte, ble lastet inn i båtene til handelsfolket.

 

Sjøsamene var også som tidligere nevnt også båtbyggere. En vet at sjøsamer på Indregård i Salangen på 1730-tallet drev med båtbygging som egen profesjon. Det samme gjaldt for sjøsamene i Malangen. Materialene til båtene hentet de fra Salangsdalen og Målselvdalen. En kilde til båtbygginga i dette området er fogdregnskapene med anførsler om utvisning av båtved fra statens skoger. I 1778 ble det for eksempel i Målselv utvist materialer til omtrent 30 båter, fem fembøringer, seks åttringer, femten seksringer, en kobbromsbåt og en liten skipsbåt. Fra de mindre skogene i Salangen og Gråfjord ble det fra 1775 til 1778 tatt ut materiale til 11 båter, en åttring, to halvfjerderomsbåter, to seksringer, en halvtredjeromsbåt og resten «Kiexbåter». I Målselvområdet har enkelte fått utvist materiale til flere båter, noe som peker mot at de sannsynligvis har vært båtbyggere.

 

Utviklinga av reinnomadismen på 1600-tallet
Utover 1500-tallet avtok mengdene av villrein. I det øyeblikket behovene ikke lenger ble dekker gjennom den tradisjonelle villreinfangst og øvrig fangst og fiske, måtte samene søke seg etter nye næringstilpasninger. Dette må vi se på som bakgrunnen for at det oppstod en form for nomadisme som kom til å få sin hovedbasis i tamreindrift. Denne tamreindrifta endret seg i løpet av et par hundre år, slik at den ble mer og mer spesialisert.

 

I en beretning fra 1595 som svensken Gerhard Jostling gjorde i forbindelse med de danske fogdene, het det at «nogre Finnar, som varit boende på Fjällmarken, draga från år ned til sjösidan att bruka deres handel och vandel …». Denne flyttinga ned til sjøsiden som syntes å være av nyere dato, behøver imidlertid ikke å ha noe med reindriften å gjøre. Den kan like gjerne ha hatt handel som utgangspunkt. Imidlertid er det klart at det skjedde visse endringer omkring år 1600 som innebar at det kom samer ned fra fjellet og ned til Målselv og Bardu og tilgrensende fjorder. Det er grunn til å anta at årsaken til flyttinga like mye skyldtes endrede næringsvilkår som det skyldtes behovet for å flytte med sin egen rein.

 

Mulighetene til å fiske i sjøen, drive pelsdyrjakt og handle med samer og nordmenn nede ved sjøkanten, kan ha spilt en like vesentlig rolle for flyttingene, som det å følge villreinsflokkens vaner. Det synes best illustrert ved hjelp av det tallmaterialet som finnes over reinflokkens størrelse. Flokkene var enda forholdsvis små. I 1604 var det i Tingevara 80 kalver og i Ronulla 50 kalver. Reinflokkens størrelse skulle tyde på at disse samene hadde reindrift bare som en del av sin næringsvirksomhet. Ferskvannsfiske, sjøfiske, pelsdyrfangst og byttehandel på markene nede ved fjordbotnene, har trolig vært så viktig at dette kan ha vært nok til å begynne årlige flyttinger.

 

Frem mot slutten av 1600-tallet var det fremdeles villrein som disse jaktet på. Klagemålene fra 1740-årene gikk nettop ut på disse svenske «østlappene» hadde «forskutt» denne villreinen. I tillegg ble det klaget over at de også skjøt kobbe og dermed ødela kobbevidene. Det kom dessuten også klagemål over at de fisket i sjøen og tok fisken med seg uten å betale verken tiende eller annen avgift.

 

Schnitlers eksaminasjoner i forbindelse med grensetraktene i 1751 
Grensa mellom Norge og Sverige, spesielt på Nordkalotten, hadde i århundrer skapt strid. Ved fredstraktaten i 1720 etter den store nordiske krig, ble det endelig bestemt at grensa fra Båhuslen i sør til Varanger i nord skulle reguleres. Det ble lagt vekt på et grundig og rettskaffent forarbeid, og grensebefolkningens mening ble også hørt. Dette var helt i uvanlig på denne tiden. I 1742 ble det oppnevnt en grensekommissær, og major Peter Schnitler fikk i oppdrag å oppta vitneprov fra bumenn og samer om grensespørsmålet i tidsrommet 1742 – 45. Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller har en rikdom av eksakte opplysninger, noe som gjør den til en verdifull kilde når en skal innhente fakta om den tids næringsliv og leveforhold.

 

Nordmennene som bodde ved kysten hadde liten kjennskap til innlandet i Troms. Derfor måtte Schnitler innhente alle opplysninger om dette området av samene. På Schnitlers tid skilte en i følget hans egne opplysning mellom 3 forskjellige reindriftssamer i dette området:

 

1. De svenske østsamene fra Torne lappmark som «sidde paa Norske Fielde sommeren over, og om vinteren ligge i Sverrig, disse betale ingen skat til Norge, ej heller soge til Norske Kirker eller Missions Forsamlings steder ei heller til Norsk Ting; de besøges ej heller af de Norske Missions Betientere, saa de kiende ei den Norske hverken Geistlig eller Verdslig Øvrighed, ei heller kiendes af dem; …..; Af disse Svenske østlapper paa de Norske Fielde ere om sommeren Mangelfoldige, som de ei vid-ste Tall paa».

 

2. Noen få norske østsamer «hvilke om Sommeren opholde sig i Norske Fielde og betale deres skat til Norske Fogder, og om Høsten fare over til Sverriges Lappmark».

 

I 1743 var det bare 7 norske østsamiske familier, en i Sørreisafjellene, resten i Malangen. Som det fremgår ovenfor flyttet de på akkurat samme måten som de svenske østsamene. At det i alle deler var likhet mellom de svenske og norske østsamene, fremgår av Schnitlers eksaminasjonssprotokoller. Foreldrene til de norske østsamene var alle svenske. De norske østsamene besøkte norske ting og gikk til nattverd i norske kirker.

 

3. Den tredje gruppen av reindriftssamer var de som gikk under «bygde- eller fieldlapper». Dette var svenske samer som det var gått ut med. De hadde ofte bare noen få rein igjen, og de sendte dem som regel med de svenske samene til Sverige om høsten og fikk dem tilbake om våren. Om sommeren skjøttet i hvert fall en del av disse samene reinen sin selv. Ellers livnærte de seg av fiske i fjordene og dels av arbeide hos bøndene.

 

Av Schnitlers beregninger fremgår det at reindriftssamene på den tid flyttet etter faste ruter som gjentok seg fra år til år. De forskjellige samegrupper hadde sine faste sommerboplasser og sommerbeiteområder som de kom tilbake til hvert år. Det var derfor galt slik som enkelte fremstilte det, altså at det bare var en viss samisk trafikk gjennom Målselv og Bardu i gammel tid.

 

Fra eksaminasjonen på Nordstrom i Sørreisa i 1743 får vi de første opplysninger om fast reindriftsvei gjennom Bardu:

«… Vej fra Reisens Fiord over til Sverrige er ingen, ikke engang paa los Hest ridendes, og veed man ikke, at nogen fra Sverrige er kommet hid over ridendes. Men Lap-Finnernes passage er om sommeren til Foeds, naar de drive deres Reen fra Middagsfield ved denne Reisens Fiord over de Fielde Balkesniunis, Mayfield, Lyda (Vakkerlåtfjellet), saa over Berdo-Elv (Bardujord) siden over Kalk-oive (her menes Lappskardet over Bangen og fjellet østenfor Bangkletten, hvor flytteveien i de senere tider også gikk mellom Påvemoen og Kobberskardet) paa Søndre side av Lodno-vara (Lihammeren), langs med Altesvand på dets Nordre Side, over Field-Ryggen imellem Tarfeljaure og Kiepanjaure i øster ad Joksaskerv i Tone Lappmark».

 

Om hvordan området mellom kysten og riksgrensen i Målselv og Bardu ble brukt om sommeren blir det svart:

«Om de have der hver sit visse aarlige Seede paa et vist Rom, eller om den, som af den første kommer, indtager et Rom, som han vil, saa at de Norske Fielde ansees som fielledz for de svenske øst-Lapper? De have gerne et sædvanligt vist Rom paa de Norske Fielde, hvor de aarlig om Sommeren sidde; Ellers er ikke rar, at den, som kommer først, og indtager et Rom, for den viiger den anden Efterkommende, Efter tilspørgende: Om de ikke heller skulle ville tage Fieldende, hver sit leie, til Boxel af den Norske Øvrighed? Svarede: De ville nok, at det skulle blive veed det Gamle, som det har været hidindtil».

 

Sammenfatter en de opplysningene som er blitt gitt om bruken av Målselv og Bardu på 1740-tallet, kan en slå fast at reindriftssamenes bruk av områder skjer i ordnede rettsforhold samene imellom. Det blir ovenfor fortalt at «de haver gerne et sedvanligt Rom, hvor de aarlig om sommeren sidde». Men samtidig blir det opplyst at den som kommer først til et sommerbeite, får beholde det i fred for de som kommer senere. Dette vitner om en rettsbruk som var tillempet naturforholdene. Hvis en har hatt dårlige vinterbeiter, så vil han trekke tidligere ut mot sommerlandet enn en som har godt vinterbeite. I visshet om at naturens lov gjelder «idag deg, imorgen meg», lar de som kommer senere den som kommer først, beholde vedkommende beite: Når det derfor spørres om «de heller ikke vilde tage Fieldene hver sit Leie i Boxel af den Norske Øvrighed», er det derfor ikke så rart at det blir svart av vitnende at de ville det skulle være ved det gamle. Vedkommende Øvrighet kjente ikke godt nok til reindrifta og naturforholdene den var avhengig av, og den samiske rettsoppfatningen som hadde dannet seg i forbindelse med bruken. I tillegg kom at øvrigheten selv resonnerte ut fra norsk rettsoppfatning.

 

Typisk samisk bruk som rettsstiftende kjensgjerning ville derfor vanskelig kunne aksepteres. I tillegg kunne nok årsaken være en gammel mistenksomhet overfor bumann og øvrigheten. Alt på den tida, omkring 1740 og lenge før, hadde det vært strid og krangel mellom samer og den norske befolkninga. De sistnevnte hadde det norske rettsapparatet i ryggen. Hvis samene tok bygsel over et bestemt område ville de norske myndigheter ha et større tak på dem. En slik ordning ville dessuten stride mot gammel samisk rettsoppfatning.

 

Lappekodicillen av 1751
Major Schnitler hadde gjennom sine undersøkelser i forbindelse med forarbeidet til den endelige grensetraktaten mellom Norge og Sverige, fått et godt innblikk i reindriftssamenes vilkår. Han forstod at deres flyttinger blant annet mellom Nord-Sverige og Indre Troms var basert på en økologisk nødvendighet. I forbindelse med grensetraktaten i 1751 ble den såkalte «Lappekodicillen» vedtatt. Lappekodicillen blir i dag regnet som samenes «Magna Charta». Lappekodicillen er den første direkte lovgivning angående reindriften. Den er en gjensidig traktat mellom to riker, som garanterte samene de rettigheter som de hadde fra tidligere. Den fastslo videre at reindriftssamene i kraft av gammel sedvane, fortsatt kunne bruke sine gamle beiteområder og flytteruter på tvers av grensene. Begge riker forpliktet seg gjennom Kodicillen å beskytte samenes sedvanerett til land og vann.

 

Hovedbestemmelsen som regulerer flyttingen finner en i kodicillens paragraf 10:

«Saasom Lapperne behove begge Rigers Land, skal det efter gammel Sædvane være dannem tilladt, Høst og Vaar, at flytte med deres Rehn-Hiorder over Grendsen ind i det andet Rige. Og herefter som tilforn, lige med Landets Undersaatter, undtagen paa saadanne Steder, som her neden meldes, at betiene seg av Land og Strand til Underholdning for deres dyr og sig selv, da de venligen skal imodtages, beskyttes og hielpes til Rette, endogsaa udi Krigs-Tider, hvilke udi Lappe-Væsenets aldeles ingen forandring skal gjøre: Og allermindst skulde de fremmede Lapper blive exponerede for Plyndring eller nogen Slags Tvang og Overvold, som Krigs-Tider medbringer, men altid blive som egne Undersaatter anseede og haandthævede på hvilkende Side de seg da som fremmede opholde».

 

Hver lands samer skulle ved innførte ordning betale en leie etter det antall reinsdyr som var meldt til overflytting. Det samme gjaldt for adgang til å kunne drive jakt og fiske på det annet lands territorium. De norske samene måtte betale dobbelt så stor leie for bruken av reinbeiter i Sverige som det de svenske samene betalte for leie av beiter i Norge. Det hadde sin årsak i at beiteperioden var lenger for de norske samer i Sverige. Men Lappekodicillen kunne ikke hindre den norske kolonisasjon, som kom i Målselv og Bardu. Men det finnes eksempler fra Salangsdalen at Lappekodicillen blir brukt for å hindre at det blir gjort for store inngrep i den bruk som samene hadde her fra gammelt av.

 

Reindriftsnæringa i Nord-Sverige og Indre Troms i perioden 1750 – 1870 

Frem til 1870 ble det i områdene i Nord-Sverige som grenset i Målselv og Bardu drevet en reindrift som en kan si i hovedtrekk hadde vært uforandret i århundrer. Reinskjøtselen som en hadde i dette området på midten av 1700-tallet, er med stor sannsynlighet den samme som en hadde omkring 1870. Bare i Jukkasjärvi-området var det mellom 1200-1300 personer som livnærte seg av reindrift omkring 1750.

 

At så mange kunne livberge seg av reindrift, kan en vel ikke forklare på annen måte enn at hver familie hadde relativt få rein. Reindrifta ble drevet etter intensive metoder med en langt fremskreden form for temming av reinen. Av opplysninger en har fra Jukkasjärvi i forbindelse med sommerbeite i Norge i 1753, har de 64 familier som hadde overflytting med et samlet reinantall på 4860, dvs. ca. 80 rein pr. familie i gjennomsnitt. På en streng bevoktning tyder også de reindriftssykdommene som herjet stygt i reinflokkene på den tid. Det førte til at ca. 1/3 av nomadene bare i Jukkasjärvi ble tvunget til å bosette seg som fiskere og jordbrukere ved fjordene på norsk side. Det er på denne tiden at markebosettinga av samer skyter fart. En del av disse samene bosatte seg på 1800-tallet i Målselv. De samiske nybyggerne bodde vesentlig i områder som Storjorda – Skardalen, Takelvdalen, Fagerfjellet og Reinfjell – Møllerhaugen. Det var strøk som til dels var rene fjellbygder, uten furuskog og med karrig grunnlag for lønnsomt jordbruk.

 

I sommerhalvåret når reindriftssamene var i Indre Troms skjedde driften på følgende måte: Det var ofte bare 1 – 3 familier som flyttet i lag, og de hadde bosteder i nærheten av flokken. En skiftet ofte bosted, kanskje med bare en ukes opphold på hvert sted. I løpet av våren, sommeren og høsten ble reinen gjetet intenst. Særlig karakteristisk for denne driftsformen var reinmelkinga. Hele sommeren og til langt ut på høsten ble reinen melket. Om sommeren når reinen på grunn av varmen trakk opp på snøflekkene, melket de gjerne der. En hadde bostedet så nært høyfjellet som mulig. Når reinen om kvelden trakk ned i lavere lende, startet nattgjetinga. Om høsten når reinen ikke trakk opp på snøflekkene, melketen gjerne i risgjerder, odder og på slett mark. Fra denne tiden finnes det for eksempel i Dividalen Nasjonalpark en mengde kulturlevninger som for eksempel leirsteder, gjemmer for reinmelk og rester av melkegjerder. Særlig området rundt Hav´gajav´ri er rikt på kulturlevninger med sine leirsteder og melkeodder med rester av tregjerder.

 

1800-tallet – konflikter mellom bumann og same
Etter at dølainnvandringen begynte på slutten av 1700-tallet og økte utover 1800-tallet, ble situasjonen radikalt forandret for de samene som brukte dette området. Før dølainnvandringa til Målselv og Bardu hadde det vært en del uoverensstemmelser mellom bumenn og samer i kystområdene. Men da hadde samene hatt området i Indre Troms å trekke seg tilbake til. Det var derfor ikke så rart at samene reagerte på at det kom innvandrere til dette området som de anså som sitt.

 

Nasjonalstatens syn var nok helt inn i vårt århundre preget av den oppfatning at det var en fordel å befolke grenseområdene på Nordkalotten med «bofaste» jordbrukere. Disse var ofte mer knyttet til nasjonalstaten enn det samene var. Jordbruket var dessuten ansett for å være mer innteksbringende og til gagn for landet. I 1861 ble det i den forbindelse skrevet i Tromsø Stiftstidende:

 

«Det er i Statens Interesse at fremme Bureisningen. Selv om dette skulle ske gjennom den Sterkeres Ret til at træde en ældre, men halvvild og nomadiserende Stamme tilside, saa vilde Staten i Sandhed kun slet røgte sit eget Tarv og Civilizationens Bud ved at lade sig afholde herfra af en – nøiere besett – falsk Retfærdighedsfølelse:»

 

I forbindelse med koloniseringa av Målselv og Bardu, skriver Nils A. Ytreberg i sitt arbeid om koloniseringas far «Foged og misjonskasserer Jens Holmboe 1751 – 1804» med tilvisning til Schnitler at bosettinga skjedde i et område som bare fjellfinner ferdes igjennom. Økninga av innvandrere hadde en topp mellom 1820 og 1850. Dølenes erobring av landområdene i Indre Troms fikk betydning også for fjellstrøkene. For det første innskrenket den norske bosetning den tidligere samiske hevd på disse områdene og vanskeliggjorde på mange måter reindrifta. For det andre ble samenes boplasser i mange tilfeller okkupert og flytteveien måtte legges om. Utover 1800-tallet berettes det derfor om store motsetninger mellom nordmenn og samer i dette området. Tradisjonen vil fortelle om drap, overfall og andre sammenstøt. Stort sett støttet staten de norske krav, så meget som de fleste samene i dette området jo ble regnet som borgere av et fremmed land, Sverige. Et slikt sammenstøt mellom nordmenn og samer skjedde på Elvevold i Rostadalen, der en del samer satte fyr på husene på rydningsbruket til Anders Reiersen slik at husene brente ned. Det hendte sommeren 1837. Denne saken fikk rettslig etterspill og blir i rettsprotokollen beskrevet som «mordbrann og ran». Saken førte til en rekke avhør både på svensk og norsk side. Det hadde tidligere vært en del uoverensstemmelser mellom bumann og samer ute i kystdistriktene. Den påbegynte kolonisasjon oppe i selve «Storskogen», som særlig skjedde fra 1820-årene og utover, innebar en akutt fare for en ytterligere forverring av reindriftssamenes vilkår og som kanskje var dråpen som fikk begeret til å flyte over for noen.

 

En annen historie som også fikk rettslig etterspill, var den såkalte Bonessaken, som hendte i 1838 i Salangsdalen. Et slagsmål mellom bumann og samen Ole Anders Nia førte til at sistnevnte ble drept. Bonesjorda var fast sommerboplass for samene før bumennenes inntog. Da rydningsmannen Jon Jonson Bones kom til området, slo han seg ned like i nærheten av den samiske boplassen. Samene mente han stengte veien for dem. Jon utvidet slåtter og havneganger i retning av sommerboplassen, slik at samene ble drevet lenger opp i dalen. Hvordan drapet skjedde berettes det om i Norsk Rettstidende for 1842:

 

«Naar de norske og svenske Parters Forklaring sammenholdes, maa det antages oplyst, at de Angj: tilliggemed 4 vidner og nr 1`s Søn, der skal være en ung Dreng, som ikke under sagen er afhørt, den ovenfor angivne Dag fra Rydningsplassen Bones begave sig 1 1/4 Miil op i Skoven for at flaa Næver. Medens de hermed vare besjefigede, viste sig først een svensk Lap, der dog strax flygtede for dem, men kort efter kom tilbake med 6 andre Lapper, der samtlige vare bevæbnede med Stokke og Spyd. Da Nordmennene saae dette, huggede også de sig Stokke og forbød deerpaa de svenske at samle Syregræs, men tilbød dem at faa saadant tilkjøbs. Svenskene fant imidlertid den opgivne Priis for høy, og under Ventilationerne i denne Anledning begynte Uenigheden».

 

Dommen som ble avsagt for dette drapet som ble foretatt av en bumann, var mild. Dette var en norsk rettsak, som fulgte den tids rettspraksis og tankegang. Man spør seg uvilkårlig: Hvordan ville dommen blitt, om rollene var byttet om? Jeg er redd for at en same ville blitt dømt adskillig strengere for akkurat de samme forhold: Retten har vansker med en del av de samiske vitnene, og man tillater seg å betvile deres troverdighet. Det gjør man derimot ikke ovenfor de norske. De færreste av samene forstod norsk godt, så det ble brukt tolk, og bare det skapte vansker.

 

Den sterke økninga i antall bruk førte med seg en stadig sterkere utnyttelse av områdene i Målselv og Bardu. Her siktes det ikke bare til utnyttelse i form av nyrydding, men også til en stadig mer intensiv utnyttelse av utslåtter og beiter. Det var husdyrbruket som var det viktigste, og etter datidens driftsmåte var det om å gjøre å få flest mulig dyr til overvintring, slik at de kunne utnytte utmarksbeitene om sommeren.

 

I andre halvdel av 1800-tallet kom staten etterhvert inn med en mer aktiv veiledningstjeneste. Men samtidig som det ble vist en positiv holdning ovenfor bøndene i området, beretter statsagronom Jensenius fra et dyreskue på Moen i Målselv i 1872:

 

«Under min Færden blant Folket i disse Dale, hørte jeg megen Klage over den Fortrænd Fjeldfinnerne voldte dem med sin Rensdyrhjorder, og der aabenbarede sig en så stærk Misstemning herover, som jeg ingensinde har trufet paa».

 

Det fremgår videre av denne beretninga at det særlig er knappheten på beite som skaper stridigheter mellom bumann og same. De første nybyggerne begynte saterdrift, og denne driftsmåten ble tatt i bruk av de fleste etterhvert som de slo seg ned. Der setrene ble lagt, hadde samene som nevnt sine sommerboplasser og sommerbeite for reinen. Det økende husdyrholdet utover i andre halvdel av 1800-tallet førte til sterkere pågang på beitet i seterstrøkene. Det var derfor ikke unaturlig at det kunne oppstå gnisninger mellom de to brukergruppene.

 

Reindriftsnæringa på slutten av 1800-tallet

I 1852 ble grensen stengt mellom Finland og Norge. Dette førte til at norske samer ble utestengt fra beiteområder som de hadde hatt på finsk side, og fikk dermed for lite beiteareal. Særlig i Varanger og Kautokeino ble det trangt med vinterbeiter og problemene fikk derfor ringvirkninger for langt videre områder. I løpet av 17 år kan det nevnes at det dro 69 flyttsamefamilier med 20.000 rein fra Kautokeino til Karesuvando nordligst i Sverige. Her ble det trengsel og utvandringa forplantet seg videre sørover, blant annet til Jukkasjärvi. Jukkasjärvisamene drev en intensiv reindrift med relativt små flokker. Finnmarkssamene drev en annen form for reindrift. Flokkene ble passet i større enheter, gjennom kantbevoktning i visse pass (fjelldaler). Gjennom sammenblanding av de to reindriftsformene oppstod kaotiske forhold innen reindrifta i Indre Troms, Karesuando og Jukkasjärvi.

 

Etter hvert gikk de fleste over til den formen for reindrift som en kan kalle storgruppereindrift. Reinflokkene ble slått sammen til store enheter om sommeren, og et forholdsvis stort antall familier tok felles bosted, hvor de stort sett bodde fast i denne perioden. Reinen ble, som tidligere nevnt, kantbevoktet av utsendte gjetere eller fra faste vaktsteder. En hadde ikke nå som før den daglige kontakten mellom familie og rein. Reinmelking hadde heller ikke den samme betydningen som før. Geiter ble holdt i sommerhalvåret for å skaffe melk. Om vinteren passet bøndene disse mot en viss godtgjørelse. Store sperregrenser ble satt opp for å holde dyrene innenfor et avgrenset område. I 1870-årene ble derfor det flere mil lange sperregjerdet bygd fra Altevatn til Dividalen. I 1920-årene ble det over samme strekning bygd et nytt gjerde. Det sistnevnte gjerde var i bruk i ca. 10 år.

 

Årsakene til disse endringer var å finne i den økende bosetting i områder som før hadde vært reinbeiteland, sterkere inngrep av den statlige administrasjon, økte pengehusholdning og innflyttning av Kautokeino-samer som begynte å nytte Målselv og Bardu-området til sommerbeite på slutten av 1800-tallet.

 

Dette som tidligere nevnt med årsak i grensesperringa mellom Finland og Norge i 1852 og mellom Finland og Sverige i 1889: Stor tradisjon finnes blant annet om familien Sikku, som benyttet deler av distriktet Dividalen som sommerbeite for sine ca. 4000 dyr. Familiens sommerbosted var i Anjavassdalen. Rundt 1880-årene gikk de fleste fra Saarivuoma sameby over til den nye driftsformen. I Lainiouvuoma sameby foregikk ikke denne omlegginga på et så tidlig tidspunkt. En bør imidlertid være klar over at denne omleggingen av driftsformen gikk over relativt lang tid, og en kan kanskje si at den rene storgruppereindrift finner en ikke før på 1940-tallet.

 

Den samiske bruken i mellomkrigstida og krigsårene 1940 – 45
I mellomkrigstida sluttet de svenske samene og benytte de distriktene i Troms som lå lengst unna Sverige. Enkelte reinbeitedistrikt ble unntatt for reinbeiting i forbindelse med Reinbeitekonvensjonen av 1919 mellom Sverige og Norge. Det gjaldt for eksempel Mauken og Fagerfjellområdet. Bakgrunnen for dette var delvis at disse områdene ble sterkt benyttet som beiteområder for bufeet i tilgrensende bygder. I Bardu sluttet de samene som hadde benyttet distriktene Hjerttind, Snørken og Liveltskardet som vår- og sommerbeite å trekke dit. Dette skjedde på 1930-tallet og henger nok sannsynligvis sammen med uårene i denne perioden. 1920-tallet var gode år for reindriftsnæringa, noe som førte til en økning av reinflokkene, slik at lavmarkene ble for hardt beskattet. De dårlige vintrene 1932 – 35, sammen med hardt beskattede lavmarker, førte så til en tilbakegang i reintallet.

 

Reindrifta i de nordre samebyene ble på en gjennomgripende måte påvirket av krigsforholdene 1940 – 45. Selv om de tyske okkupanter ikke la hindringer i veien for de svenske samers bruk av sommerbeite i Norge, unnlot samene som regel å flytte til de distriktene som lå lenger inn i Norge. De oppholdt seg i stedet med reinen i grensefjellene, og reinvokterne og deres familiers boplasser var i alminnelighet på den svenske siden av grensa.

 

Saarivuoma sameby unngikk å utnytte de vestlige deler av Altevatndistriktet, og bestrebet seg på å holde hjordene henimot grenseområdene. I en viss utstrekning ble reinen om våren forlatt allerede østenfor sperregjerdet i Dividalen. Derved  oppstod sammenblanding med Lainiovuoma-rein og streifing nordover til Dødesfjellet.

 

I Talma sameby ble reindriften neppe påvirket av krigsforholdene i det hele tatt. Salvasskardet distrikt ble utnyttet uten forstyrrelser.

 

I dag er det eksempelvis flere gamle kulturminner som er relatert til ulike former for reindrift i Dieváivággi (Dividalen) rundt Devddesjávri. Dette er eksempler på områder som tidligere har vært jakt og fangstområder fra steinalder og frem til ny tid. Devddesvuopmi sommerboplass ligger i Dividalen, og Midt-Troms Museum vil gjennom denne boplassen formidle samiske kulturen i Måselv og Bardu som har eksistert lenge før dølainnvandring tok til. For Lainiovuoma sameby ble Devddesvuopmi, etter 1923, den viktigste faste sommerboplassen for samebyen frem til 1940. Rundt 15 familier hadde fast tilhold i Devddesvuopmi i perioden mai – september. Da andre verdenskrig startet sluttet samebyene å bruke Devddesvuopmi som sommerboplass. Etter krigen ble sommerboplassene flyttet tilbake på norsk side men lenger øst for Devddesjávri og nærmere riksgrensa. I dag er områdene rundt Cievččasjávri i Diváivaggi (Dividalen nasjonalpark) en viktig sommerboplass for de svenske reindriftsgruppene.

 

Litteratur: 

  • Pedersen, Aage m.fl. 1994: Samer i Senja – fra gammel og ny tid, Bodø : Nordkalott-Forlaget AS, s. 131 – 148.