Besk oss p Facebook!

Gården Fossmo


Ole Johnsen fra Fosshaug i Målselv og Ingeborg Olsdatter fra Andselv flyttet til sitt nye hjem på Fossmo 24. oktober 1824, hvor de i forveien hadde bygd et lite hus - ei lågstue - som senere ble påbygd flere ganger inntil den ble som den står i dag på Fossmotunet. Utpå kvelden den 24. oktober 1824 var det flytting ved hjelp av hest med slede fra Andselv. Det var lite snø på marka, og Andselva hadde dannet sørpedammer som vanskeliggjorde overfarten, men det gikk på et vis. De kom seg omsider frem til Fossmo hvor de begynte å bære inn medbrakte husgeråd og matvarer. Men midt oppi strevet med å få inn alt de hadde med seg, meldte en ny verdensborger sin ankomst: fru Ingeborg ble barselsyk, og Ole måtte spenne Blakken for sleden igjen og kjøre tilbake til Andselv for å hente fødselshjelp. På dette tidlige stadiet av bosettinga i bygda var det nok ikke tale om noen jordmor. I slike situasjoner måtte hjelpen tas der den var å finne, og i dette tilfellet var det Ingeborgs egen mor, Rønnaug, som måtte gjøre tjeneste. Alt forløp imidlertid normalt, selv om forholdene i denne "fødestua" var langt fra kan sies å være sammenlignbare med nåtidens kvinneklinikker. Bare dette med oppvarming av rommet var vel alene ikke så lite av et problem. Men den førstefødte, som samtidig var odelsgutten og senere fikk navnet John, ble behørig svøpt og lagt i vogga - dersom dette var medbragt i det første flyttelasset. Fru Ingeborg, som av natur var en myndig, bestemt og viljesterk kvinne, hadde hermed oppnådd sitt ønske om å føde sin førstefødte i sitt eget hjem, selv om dette bare holdt såvidt. Senere fikk ekteparet sønnene Andreas og Ole, samt datteren Randi. Den siste ble i sin tid gift med Erik Broderstad, men døde kort tid etter. Andreas druknet som 7 - 8 års gutt i Andselva.

 

Jordbruket og forproduksjon på gården bestod overveiende av for fra utmarkslåtter i den første tida, noe det var rikelig av da Fossmo-eiendommen den gang i sammenligning med forholdene i dag nærmest må bli å betrakte som et lite herred. Det har blitt fortalt i bygdeboka at man godt kunne huske hjemkjøring av for til gårdenes behov, samt mye skogsarbeid og jakt som var vesentlig arbeid på vinteren. I gode sild-år ble det også kjørt mye sild fra Sørreisa til krøtterfor på gårdene.

Fossmo var under Ingeborg og Ole Johnsens styre - før gården ble delt - en meget stor gård med 15 - 16 melkekyr. Dertil kom en del ungdyr, påsatt til nødvendig slakt, samt et større antall sauer, 15 - 20 geiter og 2 - 3 hester. Framsynt som Ingeborg var, kjøpte hun i sin tid blant annet 2 hollenderkyr for å forbedre buskapen. Dette hadde sikkert noen innflytelse også utenfor hennes egen fjøs. Gårdens behov skulle være dekket med henblikk på "verking" av ullklær, både til under- og yttertøy. Dertil kom sengeklær, som bestod av skinnfeller, sydd sammen av uklipte saueskinn, til overbrendsel. Til underbrendsel bruktes feller av kalveskinn. Til fottøy ble skinnene barket. Alt av beredningsarbeid ble foretatt på gården.

 

Livberging måtte først og fremst komme av jorda. Det var ikke et lett arbeid med tanke på at all nydyrking foregikk for hånd med øks, grev og spade, og skogen stod tett over alt. Trærne ble hugget ved rota, og gjenværende "tæger" ble fjernet. Sommerfjøs bruktes ikke den gang, men dyrene ble satt i "grinder", altså flyttbare gjerder som dyrene var samlet i om natten. Dette hadde to hensikter: for det første ble marka gjødslet, og dernest var gjerdet til en viss grad et vern mot rovdyr. Bjørnen var den gang et nokså vanlig dyr i Målselvs urskoger. Med dagers mellomrom ble grindene flyttet. Bearbeidelsen av jorda kunne så ta til, og her ble det med en gang godt åkerland.

 

Selvberging var i denne tiden et ubønnhørlig krav, og til brødkorn ble det sådd bygg, da flatbrød var den brødtypen som i overveiende grad dominerte. Komfyrer med "bakerovn" fantes ikke enda. Men til høytidene - jul og påske - bakte de "kaker" som ble stekt mellom to takker eller flatbrødjern med varme både over og under. Treskinga av kornet foregikk med "sloge" eller "slugu", som bestod av et skaft, ca. 1,8 meter langt. Ved sveivende slag fungerte denne som en klubbe og skilte agner, korn og strå fra hverandre. Formalingen foregikk på en vasskvern. Byggmelet måtte gjøre tjeneste både til det daglige flatbrød og til "kaffebrød". Sistnevnte ble forøvrig hovedsaklig servert som helgekost, og sortene var ikke mange, hovedsaklig "jønnbrød" ("goråbrød") og lefse. Til høyonna ble det brygget ei tønne maltøl. Utover sommeren når kyrne melket på det beste, "drog de sammen" (sparte sammen) melk i et 2 - 300 liters kar for å ha i den tiden kyrne "stod borte" (tørre for melk før kalving). Ellers ble det brukt mye tettemelk. Når en tenker på det daglige kosthold, bestod frokosten til vanlig av flatbrød med smør, ost, myssmør og melk eller en melkesuppe. Til kvelds var det grøt av hjemmeavlet bygg, og om lørdagene var det grynmelksgrøt. Til middag var det kjøtt eller fisk - enten vanlig sjøfisk eller nedsaltet laks. Det kan her nevnes at et år hadde de 11 tønner saltet laks. Denne laksen var "ljøstret" om høsten. Den største laks som ble tatt ved ljøstring skulle veie 24 kilo. Ellers var det rikelig med "harr" i Barduelva, og i august kom "sjøbørtingen", og fisket etter den ga som regel rikt utbytte. Ole Johnsen smidde selv stålangler, og han konstruerte og forarbeidet også ljøsterredskapene. Til å begynne med var nok ljøstringen den eneste fangstmetoden for laks såvel som for sjøbørtingen. 14. august var første natt det i overskyet vær var mørkt nok til å forsøke ljøstringen. I og med at de første engelske laksefiskere kom til Fosshaug med fiskefluer og diverse annet utstyr som til da hadde vært helt ukjent her, ble ikke bare fiskemetodene helt forandret, men dette medførte samtidig at laksefisket fra nå av kunne ta til allerede tidlig på forsommeren. Nå laget Ole Johansen selv sine laksefluer, idet han "rørte" (surret fast) fjær på anglene og etterliknet mest mulig de engelske fluer, som han hadde bitt seg merke i. Oles far hadde vært regimentssmed på Hedemarken og hadde der lært å smi våpen, og denne kunsten gikk så i arv fra far til sønn - og senere videre til sønnesønn John. De smidde selv alle de våpen de trengte, både haglgevær og rifler av forskjellig kaliber. Jakten gav et godt tilskudd til husholdningen. Om vinteren drev de også snarefangst av rype og hare. I Kjervelvdalen fanget de opptil 30 ryper om natten. Ofte ble fangsten redusert av jerven, som nok regnet seg som delaktig i bedriften. Den fulgte jegernes skispor og tok rypene ut av snarene. De rypene den ikke fortærte med de samme, gjemte den i snøen til senere bruk.

 

Det daglige belegg ved matbordet på den gamle Fossmogården var 15 - 20 personer. Arbeidsstyrken i høyonna var 6 - 7 slåttekarer, og betalingen var 1 ort (80 øre) for dagen. Gårdens kvinner deltok som rakere. Årslønnen for en kvinne var 5 daler (20 kroner) pluss klær, sko og et sjal. Arbeidstiden i onna var fra 5-tiden om morgenen til 8 - 9 om kvelden. De måtte begynne tidlig for å nytte "ljå-dogga".

I 1867 var det uår. Korn og poteter ble det ikke noe av, og det lille som det her og der ble av poteter, måtte gjemmes. At våren var sen det året, kan en forstå når en hører at det Sankthanskvelden ble skutt ei and i ei råk i Barduelva. Anda rak til nedkanten av råka, og der ble den hentet av jegeren somgikk på ski. Sene vårer med "bunød" forekom nok også etter den tid. I 1868 var det kronår, og kjelleren ble full av poteter - så full at de til å begynne med på høsten lå på kne ved kjellerluken når de tok opp middagspoteter. Dette gode året kom vel med, da kornreservene fra tidligere år var oppbrukt. Det var jo alltid nødvendig å sørge for å ha overliggende såkorn i tilfelle av uår. Det var i det hele tatt en livsbetingelse å ha forråd på gården til enhver tid, da nærmeste krambu var Klauva eller Hamnvik, så det var ikke som nå bare å "stikke over på bua" når en plutselig oppdaget at noe nødvendig manglet.

 

På Fossmo hadde de "komse, et bredt og flatbunnet fartøy som trengte lite vann for å flyte. Den var hensiktsmessig å bruke i Målselva med de mange grunner og sandbanker. Hvert år på forsommeren ble det gjort tur til Tromsø med gårdsprodukter og bordmaterialer, 30 - 40 mål favneved, smør, ost, gomme og lignede. Da ble varer for hele året innkjøpt i byen, gjerne også en grisunge eller to på turen. På grunn av værforholdene kunne tiden en slik Tromsø-tur tok, varierer veldig. Rekorden for en hurtig tur var 3 døgn, men var de særlig uheldig med været, kunne turen ta både 2 og 3 uker. Den plassen ved elva hvor de pleide å legge til med komsen når de kom fra byen, ble kalt "Tromsø-støa", og det navnet brukes den dag i dag. Hvis de fant ut at de varene de hadde kjøpt i Tromsø, ikke kom til å strekke til for året, ble det utpå slutten av vinteren kjørt med hest og slede til Klauva eller Hamnvik for å komplettere.

 

Den lange og mørke vinteren ble på en måte avkortet ved julehøytiden. I god tid tok de til med juleforberedelsene, og de var mange og av forskjellig slag. Fisk skulle lutes, ferskt kjøtt trengtes, og de dyr som var "påsatt" til juleslakt, ble utover senhøsten tilgodesett med ekstra forrasjoner. Slaktingen ble imøtesett med spenning, da det forut jamnt var drevet gjetning om hvor mange "våg" vel det eller det dyret kunne veie som slakt. Når selve slaktingen var unnagjort, var det å "lage opp" slaktet. Ruller ble sydd, og kjøtt ble hakket opp med rullekniv til pølser og kjøttkaker. Til jul skulle det dessuten være lys, og slike ble støpt av talgen fra slaktet, deriblant også 3-armede, som hørte med til julehøytiden. Videre ble det også bakt julebakst, og om utvalget av brød- og kakesorter ikke var så rikelig, så måtte de til gjengjeld lageret være såpass stort at det kunne holde utover "13-dagen". Til slutt ble det også vasket. Gulvene var umalte, og de ble skurt med kvit-sand som var opptatt om høsten. Etterpå ble det strødd med hakket einer. Som avslutning på alle forberedelsene kom badingen, som foregikk i fjøset julaftens ettermiddag. Der var den store fjøsgryta fylt med vann og fyrt godt oppunder. Badekaret var en "avskjæring", altså halvparten av en stor tønne som var avskåret på midten. Alt var nå klart til å gå inn i den store høytiden. Små og store, alle i sine nyeste klær, samlet seg rundt bordet, og nå ble også de 3-armede lys tent. Før måltidet tok til, ble juleevangeliet lest under dyp stillhet, - ja, så stille var det at en kunne høre katten gå over gulvet. Når de så hadde spist, falt det en velsignet ro over alt og alle, og utpå kvelden ble det godt å krype inn under saueskinnsfellen, som var et lunt vern mot nattefrosten.

 

Juledags morgenen var de tidlig oppe, for hvis vær og føre tillot det, skulle man kjøre til kirka. Til denne ferden måtte en hyre seg godt, for været kunne være gnistrende kaldt, og når en kom frem, var kirken ikke stort varmere. Fremkommet til kirken, var skøyteløperne ofte så svette at de fant det utilrådelig å gå inn i den kalde kirken, men foretrakk å stå rundt ovnene i kirkestua.

 

Skolen var i Andselv, og dette ble 5 km ubrøytet vei fra Fossmo. Fremkomstmiddelet var skiene. Nåtidens skolebusser var det nok ikke noen som drømte om den gang. Det var fellesskole med opptil 16 barn i klassen. Læreren uttrykte den gang til Ingeborg Fossmo at han "hadde 16 tørka (tørrpinner) på skolen".

 

Forholdet mellom husbondefolk og tjenere var det aller beste. Som et eksempel kan nevnes at Guldbrand fra Ringsaker i ung alder, 21 år, kom sørfra og tilbrakte hele livet som ungkar på Fossmo.

 

At Ingeborg Fossmo hadde innsikt i all slags arbeide, vitner følgende anekdote om: Mennene holdt på å bygge ei vasskvern i Andselva og hadde allerede kommet langt med arbeidet da Ingeborg kom på "inspeksjonsrunde". Hun gikk til den nedre enden av vassrenna, la seg på kne og så oppetter denne. Derpå kom det tørt: "Får dokk kvenn til å gå her, skal eg få kvenn til å gå i reva på Burmann". Burmann var gårdshunden som fulgte Ingeborg. Bedømmelsen ble tatt til følge og arbeidet avsluttet. Om somrene setret de i Skoelvdalen, langt inn mot foten av Hjerttind, godt og vel to mils vei fra Fossmo. Der var da hele buskapen, unntatt 3 - 4 heimkyr.

 

Fossmo og Åsen (på andre siden av Barduelva) oppførte i fellesskap ei bru over Barduelva, 2 - 300 meter ovenfor Øvrefallet eller Kvennhusfossen. Brustedet er ikke lenger synlig, da det nå er ned-demt ved reguleringen. I elva ligger et skjær, og fra dette og fram til Åsen-siden ble hovedspennet lagt. Det var ca. 25 meter langt og besto av tre stokk- eller bjelkelengder. Skjæret var så høyt at det dannet et naturlig brukar, og så flatt at det samtidig tjenestegjorde som brudekke så langt det rakk. Fra skjæret til Fossmo-siden ble brua bygd på stolper, da terrenget her var så vidt høyt at det bare under høyeste flom ble oversvømt. Byggeleder for brua var Jo O. Åsen. Brua stod i omkring 70 år og gjorde tjeneste til frem mot århundreskiftet. Nedenfor Øvrefallet (Kvennhusfossen), som har høyde på omkring 10 meter, ble det oppført en liten gårdskvern. Senere ble en større kvern bygd, og til denne ble tilkjørt formalingskorn fra Sørreisa, Rossfjord og andre bygder, da denne kverna i lang tid var den eneste større kvern i vid omkrets. Til denne siste kverna var kvernsteinene levert fra Sørreisa, da der var et sandsteinsbrudd. Kvernplassen var forøvrig ikke så heldig, da vassrenna lå særlig utsatt og derfor gjentatte ganger ble revet med under isgang.

 

Ingeborg ble tidlig enke, da mannen Ole døde plutselig i sin beste alder. Hun ble en tid sittende i uskiftet bo, men delte omsider eiendommen mellom sine to sønner John og Ole. Den eldste, John, fikk hovedbruket Fossmo, og Ole eiendommen på søndre side av Barduelva (Søndre-Fossmo).

 

I Barduelva nedenfor Bardufossen og i kulpen under Målselvfossen var det mye laks, da denne ikke kunne forsere fossene. Her var det selvsagt gode fiskeplasser, og dette ble også kjent blant engelske sportsfiskere. Slike leiet begge elver i en årrekke, og de engasjerte også roere blant oppsittere ved fossene. Dette gav en liten biinntekt, om enn i beskjeden målestokk, men dog så meget at det gav støtte til at det i 1871 ble oppført et større hus på Fossmo med henblikk på utleie til engelske sportsfiskere. Huset var 24 alen langt og 12 alen bredt (1 alen = ca. 63 cm) og ble kalt "Engelskmanns-stua". 1 etasje inneholdt ei stor peisestue, 12 x 12 alen - eller omtrent 56 m2 - , dessuten kjøkken, et soveværelse og gang. I 2. etasje var det 6 værelser og gang. Den årlige leieavgift for elvene dreide seg omkring 1500 kroner. Fiskesesongen tok til ved månedsskiftet juni - juli og kunne vare helt til midten av september. Sommerbelegget av engelskmenn på Fossmo var vanligvis 5 - 6 personer. Enkelte hadde sine koner med. Grunneieren fikk den oppfiskede laks - med unntak av det engelskmenn selv spiste, men det var ikke en stor brøkdel av den laksen som ble dratt inn. Disse fiskerne hadde selv med nødvendig proviant, dels fra England og dels innkjøpt i Trondheim. Til å begynne med hadde de en skipsstuert med som kokk, og senere en kvinnelig kokk fra Namdalen. Alle var som regel elskverdige og hyggelige folk, og som et eksempel kan nevnes at likså sikkert som en laks ble tatt inn, ble det en whiskydram på fisker og roer. Den medbrakte matpakke ble også alltid delt med roeren. De siste engelskmenn kom til Fossmo i 1914, men ble straks etter ankomsten telegrafist hjemkalt til krigstjeneste. "Engelskmanns-stua" ble solgt og revet omkring 1925. Den var godt bygd og utvendig bordkledd, så det var et varmt hus som gårdens folk gjerne bodde i om vinteren.

 

Til slutt er par bjørnehistorier:

I den tid var bjørnen et fryktet og ofte nærgående rovdyr. Fjøsene var bygd på stolper. Bås-ternene (plankene som dannet gulv i båsene) var laget av mindre furustokker som var kløvd i to og "rydd" (økset) sammen. På plankelaget var først lagt et neverlag, og der oppå et lag leire. Det var isolasjonen. Øverst ble så lagt et torvlag. En natt utpå høsten var bjørnen på ferde. Den hadde krøpet mellom stolpene inn under fjøsgulvet og revet båsternene fra hverandre. Men så ble den skremt av gårdshunden, som varslet med et forskrekkelig leven. Gårdsfolket våknet og ante uråd, og da de kom i fjøset, var ei ku gått gjennom gulvet med bakparten, men hadde ikke fått noen skade. Bjørnen hadde tatt flukten. Senere ble en bjørn felt i Storslåa i Andselv, og det ble holdt for sannsynlig at det var den samme bjørnen, som forøvrig gikk under navnet "Fjøs-Ola", fordi den særlig gikk til angrep på fjøs. Ole Johnsen var et år utpå høstparten på vass-saga i Takelvfossen og skar en del tømmer. Som vanlig på slike turer hadde han munnladningsrifla med seg. Om nettene lå han oppe hos Reier Amundsen Olsborg. Ei natt ble de vekket av gaul og spetakkel fra kyrne som lå i grind. Enda så mørkt det var, grep Ole tak i rifla og sprang berrføtt og i underbuksene ut og fram til grinda. Han fikk da se bjørnen sitte midt inne i buskapen, og kyrne hadde gjort front mot dyret. Her var det uråd å skyte trass i den korte avstanden. Plutselig var bjørnen i et byks over grinda, men stoppet øyeblikkelig da den var kommet over. Da smalt det, og bjørnen - som det viste seg siden - var snertet av kula i veikryggen, og dette gjorde at den hadde vanskelig for å "fote seg". Den dro seg utover "Blautmyra" (nordafor meieriet), og kom dit, begynte så å grave opp torv og gjørme, og det så ut som den kastet dette mot sin forfølger. Det ble nå tid til å ladde geværet, og bjørnen falt sammen etter et velrettet skudd.