Besk oss p Facebook!

Jens Holmboe og nybygdene Målselv og Bardu


De fleste kjenner historien om hvordan innlandsdalene Målselv og Bardu i Troms ble kolonisert av fogd Jens Holmboes iniativ. Men for mange syns det være ukjent at han er den som i moderne forstand ble oppdager av disse dalstrøkene. Som mange av et nytt område på kloden regner vi jo den hvite mann som først gjennomreiste og skildret området, slik at det ble kjent for en større del av den dannede allmennhet. Forskningsferder av denne art var nettopp de reisene Jens Holmboe foretok i disse dalene utenfor sin første fogedtid i Senjen og Tromsø fogderi.

Troms innland var ennå i begynnelsen av 1700-årene et terra incognita, og selv det beste kartet over "Nordlandia" for denne tiden er vesentlig et kystkart, uten detaljer i innlandsstrøkene. Først ved major Peter Schnitlers grense-eksaminasjoner i 1743 kom det frem en del opplysninger fra fjellfinnene om disse dalførene, som de årlig dro gjennom på sine flyttferder. Men for nordmennene var og ble innlandsstrøkene lenge ukjente og ubeboelige. Det fiskerbøndene her nord brydde seg om, var almenningsskogene i Salangen og Malangen, som skaffet dem båtved og bygningstømmer. Inne i landet bodde ingen, da "landskabet af fielde, vande og myrer for bønder er ubeboeligt". Malangens eller Målselvs almenningsskog bruktes bare opp til fossen - "thi fossene ere her høye og steile, hvori timmeret sønderslås, om det derigjennem skulle fløtes". Sin kunnskap om dalene ovenfor fossene fikk Schnitler utelukkende fra de svenske fjellfinnene, som kunne fortelle om de svære furuskogene som strakte seg i en 4 mils lengde over 3 - 4 mils bredde innover disse dalene. Og på grunnlag av deres beretninger laget Schnitler sitt kart, som er det eldste over disse strøkene. Men han hadde alt fra andres munn, og satte aldri sin fot i noen av dalene. Schnitlers undersøkelser var foretatt uten tanke på noen nyrydning, og noe slikt foresvevet heller ingen annen. Botsetningen var i 1740-årene nådd det innerste av Malangen og Balsfjord, og dermed mente man sikkert at grensen var nådd. "Sted til rødning vides her ei mere", heter det i Schnitlers protokoll over disse strøkene. Og etter hans undersøkelser hadde gjort sin nytte ved fastsettelsen av grensen mellom Norge og Sverige i 1751, var det knapt noen som skjenket innlandsstrøkene en tanke.

Her var det Jens Holmboe kom med et nytt syn og en ny innsats. Hos lagmann Rist hadde han kommet over en kopi av Schnitlers kart, og tanken på hva disse innlandsdalene kunne romme av rikdommer og muligheter, synes å ha fulgt han fra første ferd her nordpå. Holmboe ble fogd over Senjen og Tromsø i 1781, og de to første årene gikk med til å komme i orden. Men sommeren 1783 tok han seg fore å undersøke de kongelige almenningsskogene i Salangen og Malangen. Under sin befaring fikk han høre "et løseligt rygte om, at der langt inde i fieldene og i samme strækning fra bemeldte skove, skulle finnes en fyrre-skov som de overreisende svenske finlapper havde talet om, og kaldte Bardu-Skov eller Storskoven". Holmboe gjorde seg straks all mulig flid for å få opplysning om denne skogen, men ingen i hele fogderiet kunne gi han beskjed - "thi der var ey en mand af bønder at finde, som enten hafde seet skoven eller hafde nogen slags tilforladelig kundskab derom". Folk kunne fortelle at det ikke bare var umulig å komme dit, men også utenkelig å få nytte av noe tre i skogen. Men Holmboe lot seg ikke avskrekke, aller minst da han visste nordlendingene var ukyndige i alt som ikke vedkom sjøbruket. Han kunne ikke engang finne en veiviser blant nordmennene, og foreskrev derfor en fjellfinn til å føre seg. Og da sommertingene var avsluttet i juli 1783, foretok han med fjellfinnen som veiviser og eneste følgesvenn sin første oppdagelsesreise i skogene. Holmboes ferd var ingen planlagt og oppreklamert forskningsferd. Men det er likevel noe overordentlig patetisk og storslått ved denne ensomme nordmannen som med sin gule ledsager trengte inn i urskogene, der ingen hvit mann før hadde satt sin fot. Reisen var, sier Holmboe, forbundet med så mange besværligheter at det krevdes både mot og styrke til å gjøre den. På en strekning av 4 a 5 norske mil måtte han dra gjennom veiløst land, med fjell og myr om hinannen, og i alt slags vær ferdes under åpen himmel både natt og dag. "Men ieg fandt mig tilstrækkelig belønnet for denne møye, da ieg omsider naaede skovegnen, som for det første var i og for sig selv meget behagelig, og for det andet begroet med en fyrre-skov, der paa faa stæder i Norge vil findes bedre paa ligelang strækning". Omstendighetene tvang han denne gangen til å snu, før han hadde undersøkt hele skogen. Men han satte seg fore å vende tilbake dit så snart råd var. Kort etter at han var kommet hjem fra denne ferden, holdt han sitt brullyp med Anna Margrethe Irgens, og bare noen uker senere brente fogdgården på Kastnes. Holmboe og hans familie ble da nødt til å bo midlertidig på Selseter i Astafjord, og det var først da han i 1785 hadde kjøpt sin navngitte gård Ervik i Trondenes, at han igjen kunne ta på undersøkelsen av skogene.

Høsten 1785 dro han ut på sin andre ferd i følge med en fjellfinn og en gudbrandsdøl - visstnok hans sambygding Jørgen Thorstensen fra Lesja, som i allerede i 1782 var kommet nordover til Kastnes. Holmboe ville ikke bare stole på sin egen dom om skogene, men hadde med hensikt tatt denne skogkyndige dølen med på turen. Antakelig dro de fra Salangen opp til Bardu, og undersøkte hele skogstrekningen fra Altevatnet ned til fossene. De fant da "en gammel forældet fyrreskov, efter øyemaal circa 5 naarske miile lang og 1/2 miil ja meere breed". Storparten av dette området var kledd med furuskog, bortsett fra enkelte åpne partier, som til gjengjeld hadde "de smukkeste og feedeste græsgange". Om trærne forteller han at topp og rot var nesten like tykke, 12 - 14 alen fra roten og oppover var ikke en kvist å se på stammen, og tykkelsen var jamt over en alen i diameter. Den store elva gjennom skogen kom fra "et meget stort vand i Sverrig" og dannet ved nedre løp en foss, som de også beså. Vannstanden var nettopp da svært liten, men de mente det var gjørlig å fløte tømmer ned fossen ved flomtid, og videre ut til sjøen. Skulle dette være ugjørlig, måtte det bygges en lense ovenfor fossene, og tømmeret kjøres derfra en mils vei til Reisavatnet.

"I denne samme skov", fortsetter Holmboe, "ligger træær i titusindtall omfaldne, deels af ælde og deels af storm, hvilke vel alle ere angrebne af forraadnelse i kanterne rundt om, men formedelst deres tykkelse har endnu saa stor og svær marv, at deraf kunde skiæres de beste bræder til almindelig brug og nytte. I den elv som løber igjennem skoven, er en mængde af de feedeste og beste ferskvands-fiske, saa at, naar dette sted betragtes, først i henseende til skoven, dernest de feede græsgange der er, og endelig den mængde fisk som ere i elven, da tror jeg, naturen har nægtet de fleeste steder de bekvemmeligheder til et nyt kirkesogns anleggelse, som findes ved dette sted". Holmboes oppdagelsesreiser i Barduskogen er kanskje ikke av de store, men de inntar en ærefull plass i vårt lands utforskningshistorie, og kan meget tåle sammenligning med de første ferdene i Jotunheimen. Det er vel noe nær enestående å støte på en slik beretning om ferder i vårt land, inn i svære, ukjente urskoger, langs fiskerike elver og rike gressganger - ikke ulikt en Stanleys ferd gjennom "det mørke fastland". Men Holmboe og hans gudbrandsdøl har hatt noe av den enestående opplevelsen som har vært oppdageres lønn. De så og opplevde det samme som våre eldste forfedre i landet, når kysten trengte innover i dalene med øks i neven, og ryddet ny jord og bygde nye heimer i innlandsstrøkene. De hadde den vidunderlige fornemmelsen av å trå på jomfruelig jord og tråkke ukjente stier, som fotturisten ennå idag kan oppleve i vårt lille land noen steder langt fra folk. Men det enestående er at Holmboe oppdaget dette siste og store stykke Norge så nær opp mot vår egen tid, så vi både kjenner oppdagelseshistorien og hele landnåmaboken for disse vakreste dalstrøkene i Troms innland.

Holmboe fikk sine første kolonister fra Helgeland. Det var jordløse bondefolk fra Ranatraktene som en av fogdens venner hadde skaffet han. De kom først i 1787 til fogdgården Ervik, og ble fra 1788 satt i gang som nybyggere i Målselv. Holmboe hjalp dem på alle vis, med redskap og såkorn, med husdyr og gode råd. De fire første kolonistene slo seg ned på Øvre og Nedre Rossvoll. I 1789 kom åtte nye familier, derav tre fra Gudbrandsdalen og resten fra Helgeland. De ryddet gårdene Takholmbukt, Broderstad, Fagerlidal, Brandskognes og Olsborg. Det er en underlig klang over disse navnene; de festlige trikomposita gir en fornæmmelse av vakker natur, Broderstad forteller om samholdet mellom de fire Helgelands-brødrene som bygde der, Olsborg vitner om eierstoltheten hos rydningsmannen Ole Bardunson fra Øyer.

 

For å hjelpe disse kolonistene satte Holmboe seg i stor gjeld til sin Bergens-kjøpmann. Rentekammeret godtgjorde han disse forskuddene og gav han fullmakt til å gi fortsatt støtte av kongens kasse. Men for å kontrollere Holmboes planer sendte rentekammeret i 1789 skoginspektør Ramm nordover, og sammen med fogden foretok han i juli en befaring av dalene. Denne ferden er ofte feilaktig nevnt som første oppdagelsesreisen i "Barduskogen". Men som vi har sett, var dette Holmboes tredje og muligens fjerde reise i dalene. Han har sannsynligvis vært der også i 1788 med de første kolonistene. Ramms ferd var en inspeksjonsreise etter offentlig oppdrag; men det tjener han til ære at han gav en sannferdig og positiv innberetning om saken. Den har en særlig interesse som den første detaljerte skildring av reiseruten og av livsvilkårene i dalene.

 

Reisefølget bestod denne gang av Holmboe, Ramm, Jørgen Torstensen og en østerdøl Sevat, foruten to sjøfinner som veivisere og tolker. Utstyret ble ført på 10 kløvhester. Etter en 5 mils vandring fra Sørreisa kom de 3. juli frem til Bardu-elva, på det stedet der dalen er bredest og kalles Bardujord og fant at her var de beste utsikter til dyrking. Sevat med finnene og kløvhestene ble så sendt nedover dalen, mens Holmboe, Ramm og lensmannen satte seg i den skrøpelige elvebåten og padlet nedover elva. Det minner formelig om en scene av "Den siste mohikaner". Elva gikk i flom, som endte med at de gikk rundt i et stryk og berget seg i land på en holme. Her var de stygt plaget av "hatter" (mygg og knott), skjønt de tente bål for å varme seg og holde insektene borte. Neste dagen møtte de igjen sine folk ved Bardufossen, og dro siden over fjellet tilbake til Sørreisa.

 

"Besynderligt!" utbryter Ramm i sin skildring: "Udi denne så trivelige dal fantes det intet annet spor efter mennesker enn fotstier efter de finner som høst og vår trekker herover imellem de svenske og norske fjell. Efter øksen ikke det minste merke - ikke en eneste stubbe; ikke engang en gren var avhuggen". Ramm mente at dalen måtte kunne få en betydelig kornavl, slik den lå åpen mot middagsskolen og beskyttet mot nordenvind av høye fjell. Vegetasjon og jordbunn gav de beste vilkår for folk og fe; her trengtes bare husly. "Av vilt så jeg overflod, og fisk tok vi ved å stikke hånden ned i vannet ved siden av vår lille båt. Kort sagt: mitt øye har aldri skuet et ønskeligere sted for nybyggere". Han anbefalte fortsatt kolonisasjon, men mente at tallet på nybyggere ikke burde overstige 20. Ramm nevnes ofte som kolonisasjonens far ved siden av Holmboe, men dette er uriktig. Den nærmeste følgen av hans innberetning var at skogene ble reservert for det nye byanlegget i Troms etter at handelen var gitt fri i 1789. Det ble nærmest stillstand noen år, og da kolonisasjonen fortsatte, var det igjen på Holmboes initiativ.

 

I 1790 fikk han fra rentekammeret den nedstemmende beskjed at det kongelige tilskudd til kolonistene skulle opphøre. Men da nybyggerne ikke kunne klare seg uten hjelp, tok Holmboe det nødvendige av sin egen lomme, kyr fra sitt eget fjøs, hester fra sin egen stall da det trenges. Omkring 1791 ble det ryddet 3 - 4 nye gårder i Målselv, men det viktigste som skjedde dette året var at koloniseringen av Bardu begynte. Det hang sammen med den store flomulykken - "ofsen" - som i 1789 drev folk fra gård og grunn mange steder i østlandsdalene. Kunngjøringen om frihandelen nordpå sammen med rykter om fri jord lokket mange forarmede familier nordover. I 1791 stod en hel flokk av dem på fogdgården Ervik og bad om jord. Holmboe kunne ikke skuffe dem, og anviste dem rydningsplasser dels i fjordstrøkene i sørfylket, dels i selve Bardu. Her reiste de første kolonistene et felleshus, der de holdt til første vinteren. Siden ble gård etter gård ryddet i Bardu, slik at det i 1800 var 6 - 7 familier bosatt i dalen.

 

Imens hadde nyrydningen gått veldig frem i Målselv, så det ved folketellingen 1801 var blitt 21 gårder med 30 familier. Holmboe hadde imens hatt både utakk og bekymringer for strevet. Ikke nok med at regjeringen unndro kolonistene sin støtte, men måtte i 1792 verge seg mot beskyldninger om å ville berike seg på kolonisasjonen. Etter mange vanskelige og bitre år fikk han endelige en slags oppreisning. Biskop Schønheyder besøkte dalene i 1800, og på grunnlag av hans beretning kom en rosende artikkel i det offisielle "Collegial-Tidende". Holmboe fikk det danske landhusholdningsselskaps store gullmedalje for sitt mønsterjordbruk på Ervik, men tross mange henvendelser nektet han med småskåren surhet offentlig anerkjennelse og godtgjørelse for kolonisasjonsverket. Enda ved Holmboes død i 1804 stod en rekke av nybyggerne i personlig gjeld til han.

Men hans verk levde videre. Krigsårene som snart fulgte, la nok en demper på ekspansjonen. Men siden fortsatte innvandringen til dalene, nå mest døler og trøndere. I disse årene, før emigrasjonen til Amerika riktig tok fart, var nybygdene i Målselv og Bardu de forjettede land for utvandrere fra Sør-Norge. Matrikkelen 1838 nevner 64 gårder med 78 brukere i Målselv, og tilsvarende var veksten i Bardu. Kort etter - i 1842 - skrev Henrik Wergeland i sitt blad "For Arbeidsklassen" en beretning om nybygdene her nord, og gjengav Holmboes vakre tale til "mine kjære børn" (kolonistene). Den står ennå den dag i dag som det vakreste minne over mannen og ånden bak verket.

 

Et godt veinett binder idag disse bygdene sammen og knytter dem til nabobygdene og leia. Riksveien går gjennom store deler av Bardu og Målselv, og ved 150-årsfesten i 1939 ble den nye Målselvbrua med sitt 90-meters spenn åpnet for trafikk. Her i brennpunktet av dalenes moderne liv står også bautaen over Jens Holmboe, som ble avdukket ved denne markeringen. De nybygdene han grunnla i 1788 - 89 er etter halvannet hundre år blitt hjem og bustad for 6 - 7000 mennesker, som med takk minnes han navn.

 

Litteratur:

  • Ytreberg, N.A.: Jens Holmboe og nybygdene Målselv og Bardu, s. 103 - 110.