Besk oss p Facebook!

Den første bosetningen i Kaperdalen


En dag for nesten hundre år siden kom en vandrer innover skogsmarkene på Senja. Han søkte lenger inn i marka enn noen før hadde gjort for å finne plass for gamme til folk og dyr, beitemark og slåttemark til å fø noen geiter og kanskje ei ku, så nær elv eller vann at han hadde matfisk, så nær havet at han kunne nå dit på fiske. Mannen kom til en elv og en dal som krøker seg vestover mot yttersiden av Senja. Et stykke nede i dalen flyter elva over i sjøer. Han gikk opp i høydene og så utover de vide vannene og skogen. Det bodde noen familier der fra hans egen slekt fra før, men mannen gikk videre. Ingen fulgte han, så ingen kan fortelle hva han tenkte og gjorde, men mye av det han så, det ser vi også i dag: Svanfjellene nesten tusen meter høye, de to elvene, Svanelva og Kaperelva som samler seg til Lakselva. Den grove urørte bjørkeskogen i de sørvendte liene med frodig høgstaudevekst. Det er ikke vanskelig å se for han på vandringen. Folk som spurte han hvor han skulle, fikk til svar at han skulle et sted det var plass til en gamme og mat til noen geiter. Der de to elvene samler seg, der Svanelva kommer fra nord og møter Kaperelva fra vest, der fulgte han den som kom vestfra. Han var altså kommet til Kaperdalen.

 

Dalen var frodig av tett bjørkeskog med innblanding av furu, god beitemark i skogen og i fjellet ovenfor. I den store Kaperelva var det både laks, ørret og røye. Han visste at der skogen tok slutt og store vann strakte seg inn i høyfjellet mot yttersiden, der var det ikke levelige forhold for bofaste folk. Derfor begynte han å se seg om et stykke fra den største fossen i Kaperelva, der laksen måtte stanse på ferden sin innover i vassdraget.

 

Det var nok ingen Isak Sellanraa, som vi får høre om i Knut Hamsuns Markens grøde (1917) som skulle underlegge seg villmarka og herske over den. Mannen var av samisk slekt og kom fra innersiden av Senja, fra skogen vestafor Gisundet. Det var nå blitt trangt om boplassene og kamp om den beste jorda og de beste fiskeplassene. Den beste skogen var uthogd mange steder. Han kom ikke for å bli rik eller bygge en storgård, han kom for å få plass for en gamme og levemåte fra dag til dag og fra vår til høst og fra høst til vår, for seg og den familien han holdt på å skaffe seg.

 

Han var den første som bygde gamme i Kaperdalen og ble bofast. Mannen het Mikkel Thomassen Paave og hørte til det folket som ble kalt «Sverges-lappa» på Senja. Mikkel bygde sin gamme ved fossen langt inne i Kaperdalen. Etter dette henta han sin nygifte og gravide kone, Beret Larsdatter, som den siste tiden hadde bodd på nærmeste skogsplass, Skoglia. De ble boende oppe i Kaperdalen den sommeren og høsten, samt neste vinter. Prestens notater i kirkeboka er de eneste skriftlige beretningene som har vært funnet om disse første bosatte i Kaperdalen. Det er typiske for mange av de samiske vandrerne som kom østfra og slo seg ned i Troms og Nordland. Slik kan de korte, konsise prestenotatene fortelle en hel dramatisk livshistorie:

Mikkel Thomassen Paave ble født i Jukkasjärvi sogn i Sverige året 1833. Han kom til Norge og gifta seg senere med Berit Larsdatter, som bodde midlertidig i Skoglia like sør for Kaperdalen. Hun var født i en av samebygdene i Lenvik 1857. De må ha flytta til Kaperdalen samme året. Det var vanskelig med jord og gård for de som skulle etablere seg med familie. Noen kom langt opp i årene før de kunne gifte seg og finne utkomme for kone og barn. Mange fra storsamfunnet dro til Amerika. Den veien var nok mindre farbar for fattige samer i marka, og veien til en gård var like smal og utilgjengelig. Marka lengst inne var eneste utvei for en gammel mann med en ung kone.

 

Tuften etter gammen deres heter ennå Mikkelheimen. Den er det andre vitnemåket om at de har vært til. Gammetuften og skogmarka omkring forteller at de har bodd kort tid her oppe. Det vises ikke spor etter kultivering av jorda, ingen rydningsrøyser, ingen merker etter slått og overflatedyrking slik det er vanlig på plasser som har vært bebodd i flere år. Historien om villmarka og folket som søkte dit kan være så forskjellig. Noen ble et langt liv, andre et hektisk år.

 

Historien om Beret og Mikkel er kortvarig og tragisk: Gift i slutten av oktober 1897, får barnet Inga Marie i mars 1898. Mikkel dør i juni samme år. Bare dette ene året sammen, og bare denne ene vinteren i Kaperdalen. Da Mikkel Thomassen Paave ble ført til kirkegården på Tranøya, kom Beret og den nesten nyfødte Inga Marie på vandring bort fra dalen, og vi ser ord om henne i kirkebøker og hører om henne på folkemunne. Hun var prisgitt fattigdommen og skyldfolk å bo hos, i alle fall den første tiden.

 

Litteratur: 

  • Eriksen, Hans Kristian 1989: «Gammene i Kaperdalen og folket som hørte til der» i På mjuke skinnsko gjennom historia, Bodø : Nordkalott-Forlaget, s. 116 – 148.