Besk oss p Facebook!

Kvinnene i Kaperdalen


Kvinnene betydde alt for bosettinga i Kaperdalen. Det var de som satt i gammene og bevarte tradisjonene – og fattigdommen. Kvinner betydde også noe i Nikolai sitt liv. Han hadde godt med jenter fra ungdommen av, men ble aldri gift. Det var moren, søstra og Alvilde som kom til å stå han nærmest.

 

Pauline og Marit
I Ner-Kaperdalen ble Pauline enke tidlig og ung, i 1920. Hun var da bare førti år. I Øver-Kaperdalen satt Marit ofte alene med ungene. Mannen, Ola Haugen, reiste mye på arbeid vinters tid. Han var blant annet i Sulis på anleggsarbeid. Så ble han syk. Han fikk en vedskie i hodet. Det utvikla seg til en alvorlig hjernelidelse. Det ble henta lege til dalen, og han konstaterte hjernebetennelse. Fattigstyret var i dalen og ville dekke utgiftene til lege, men Ola ville betale selv. Han var allerede da sterkt medtatt av hjernelidelsen og var nok ikke helt tilregnelig lenger, fortalte en av de som besøkte han og Marit. Folk som var med og henta han den siste gangen, har fortalt at det var et forferdelig strev å få liket ned fra dalen. Videre måtte de ha hjelp etterpå for å få liket fra Bryggerhaugen og videre til kirkegården på Tranøya. Så satt det to enker i dalen. Marit i Øver-Kaperdalen med sønnen Olaf og dattera Kristine. I Ner-Kaperdalen satt Pauline med Nikolai og Magdalene. Guttene og jentene var omtrent jevngamle. Guttene var blitt voksne, og jentene var enda unger. De flytta ikke fra dalen.

 

Det var nok ikke enkelt å være enslig mor med unger i Kaperdalen den lange vinteren igjennom, år etter år. Hvorfor flytta de ikke bort? De visste hva de hadde: Et fattig utkomne med noen geiter, ei ku eller to, et par sauer, hus og brensel – og med hver sin gutt som kunne begynne å reise bort og hjelpe til med utkommet. De visste ikke hva de kunne få et annet sted. Derfor flytta de ikke bort.

 

Tryggheten var i gammen og i dalen. De kjente alt her. Den nærmeste bygda var også et folk de kjente, folk av deres egen slekt. Men utenom den nærmeste bygda lå verden fremmed og farlig. Det skulle mot til å bryte ut. Bare dette med hus: Folk bodde jo ikke i gammer mer borte i bygda. Hva skulle vel bygda si om de kom dit og bygde gamme, og hus var ikke å tenke på. Det skulle mer en normal styrke til å bryte opp dra gammen i dalen. Her var det ikke lett å være fattig enke, verre å være fattig same. De var alt dette. Det skulle uvanlig mye styrke og mot til å bo i Kaperdalen, enda mer å flytte. Enkene flytta ikke bort før de var gamle. Da var både guttene og jentene blitt voksne, og økonomien langt bedre. Marit flytta til dattera i Kvanlia og Pauline til gamlehjemmet.

 

Magdalene
Hun ble født i gammen da broren Nikolai var nesten fem år. Hun fortalte at hun bare var småjente da faren døde, og hun måtte straks i arbeid for å skaffe for til dyrene. I fjøsen var det to kyr, en okse, 4 – 5 geiter og 2 – 3 sauer. Hun var hjemme å hjalp til med slåtta og kokte ost. I fjøsen kokte hun til kretturene; høy og løyping. Når Nikolai rodde på Lofotfisket på vintrene, hadde han torskehau med seg hjem til løyping. De slo høy oppe i lia og bar det på ryggen ned til gammen. De var bare to barn i Kaperdalen, Kristine i Øver-Kaperdalen og Magdalene i Ner-Kaperdalen. Nikolai og Olaf var eldre, og hadde flere utfartoppgaver ut av dalen. De to jentene var mye ilag som lekekamerater. De lekte på jordene i Kaperdalen. På vinteren gikk de på ski og laga snøhytter. Det var også lettere å besøke folk på vinterstid.

 

Jente holdt enda sammen når de ble ungdommer. De gikk på ungdomsmøter sammen som ble holdt i husene i Sørlia og på Plassen (den nærmeste gården). Nikolai var i en tid formann i ungdomslaget. Det kunne også være utfordrende å komme seg over den store elva til og fra ulike møter. Det hendte også at det var festligheter på Bryggerhaugen og Gressmyrskogen som de deltok på. Magdalene var 20 år første gang hun reiste fra Kaperdalen da hun hadde fått seg jobb som kokk i Lofoten, men hun manglet reisepenger. Da gikk hun til Plassen for å spørre etter hjelp. Etter en spinnejobb i en ukes tid hadde hun penger til å reise for. Hun var Lofot-kokk to vintrer i Sund, så var hun i Å to vintrer. Etterpå var hun anleggskokk på Nordlandsbanen, men den dårlige betalingen gjorde at hun dro til Kongsfjord i Finnmark. Der var hun anleggskokk i fjellet i tre år mens det var utbygging av kraftanlegget der. Etter dette reiste hun hjem. Det var sagt at Magdalene var flink med dyrene i Kaperdalen når hun var her. Hun bosatte seg aldri mer fast i Kaperdalen. Hun giftet seg, bodde flere steder i distriktet til hun flytta til Sørlandet, Men omtrent hver sommer var hun på besøk i samebygdene på Senja og i Kaperdalen. Hun døde sommeren 1985.

 

Alvilde
I ungdommen hadde Nikolai drag på jentene. Det hendte også senere at jentene hadde et godt øye til han – og han til henne. Han ble aldri gift. I 1955 henta han en samboer fra Tranøybotn, det var Alvilde. Hun var lovformelig gift med en annen, men satte seg godvillig bak på motorsykkelen til Nikolai. Slik bar det i god fart over Svanelva, over den provisoriske brua der og videre til Kaperdalen. Moren Pauline var ikke blid da han kom med henne. Og noen bryllupssuite stod ikke klar i Kaperdalen. Det var ikke enkelt å flytte inn som ektepar i en gamme med ett rom der Pauline hørte til. Resultatet ble at Alvilde og Nikolai flytta ut i sjåen, ilte veggene med torv utenpå nevra, satte inn en gammel komfyr. Og bodde, de første årene i dalen, fra 1963 i Nordlia vel ei halv mil unna. Siden var hun og Nikolai sammen i over tretti år. Etter at han var borte, bodde hun alene i Nordlia, blind og nesten døv, men klar i tanken.

 

Alvilde kom fra Finnmark. Dialekten hennes bar også preg av det. Hun var født i Gamvik i 1913. Ting hadde ikke vært så enkelt familiært i Finnmark ved at moren døde da hun var ni år. Hun ble sendt til barnehjem i Talvik. Hun gifta seg i 1940 i Berlevåg, og ble omsider tvangsevakuert i 1944.Etter krigen kom hun til Senja. Alvilde bodde i Kaperdalen i åtte år, fra 1955 til høsten 1963, og siden i 23 år sammen med Nikolai i Nordlia. Hun var sentral i arbeidet som måtte gjøres i Kaperdalen når de bodde her. Alvilde var alene det siste året, og ville klare seg selv etter at Nikolai var blitt borte. Hun hadde naboer som så til henne. Hun uttalte mange ganger om de gode tidene hun hadde hatt i Kaperdalen. Drømmen om gammen var alltid sterk for Alvilde til junidagen i 1987 da hun døde i sin egen stue i Nordlia. Det var ett år etter at Nikolai døde.

 

Litteratur: 

  • Eriksen, Hans Kristian 1989: «Gammene i Kaperdalen og folket som hørte til der» i På mjuke skinnsko gjennom historia, Bodø : Nordkalott-Forlaget, s. 116 – 148.