Besk oss p Facebook!

Nikolai Olsen Kaperdal


Nikolai Olsen Kaperdal ble født ved juletider 1905 i den første gammen som var bygd på plassen i Ner-Kaperdalen. Foreldrene hadde tatt seg et dugelig stykke av skogen - nesten tusen meter langs elva og derfra opp til høyste fjell. Arealet må ha blitt nærmere på tusen mål. Senere fikk de skogvesenets folk med kongens krone i øksa til å sette kronemerke i skjelltrærne oppe og nede ved elva. De bygde gammer og rydda jord. I bakken ovenfor gammen hadde bjørnen hatt hi. Det overtok Kaperdalsfolket etter "han bestefar i skinnkufta", og brukte det som potetkjeller. Den siste bjørnen på Senja var skutt noen år før, omkring 1895, men den gamle bjørnehi-kjelleren kan man se den dag i dag like ved riksveien gjennom Kaperdalen.

Her levde Nikolai sin barndom. En tid var han ensom som unge i dalen, men så kom Ola Haugen og Marit tilbake til dalen. De hadde sønnen Olaf, omtrent jevngammel med Nikolai. Det var mye å bruke dagene til sommers tid: Arbeid med sanking av gress og lauv, fiske i elva, bærplukking på myrene og i fjellet. Det var arbeid og lek - de kasta lasso og hadde det moro.

 

Gammen var et trygt sted - den, skogen, elva og dalen. Det var den daglige, kjente verden. Gammen var selve tryggheten, de tykke veggene av bjørkestenger, never og torv omslutta dem som et vern mot kulden og det ukjente utenfor. Her var også de få menneskene Nikolai kjente. De var en enhet langt borte fra de andre: Nikolai, den unge moren hans, den gamle faren, og den søstra som kom da han var fem år. Utenfor de trygge veggene lå dalen med den gamle, grove bjørkeskogen. Ved var det nok av, gress i liene, bær på myrene og i fjellet - og elva var selve livsåren. Her var fugl og dyr som også var til å leve av.

 

Sentralt i Nikolai sine barndomsminner sto besøket hos de svenske nomadesamene som hadde sommerboplasser lenger sør, ovenfor Leirbakkmoen og oppe i Lars-Larsadalen. Han fulgte med faren til sommerleiren og reingjerdet deres. De kunne være flere dager på en slik tur, og overnatta i teltene til svensksamene. Det var jo slekt fra Sverige de besøkte. Men enda klarere husket gamle Nikolai besøket hos Lapp-Ola som hadde reinflokken sin i sommergjerdet lengre opp i selve Kaperdalen. Lapp-Ola var bofast Senja-same. De som hadde rein og gikk i kufte, ble gjerne kalt lapper. Lapp-Ola sin slekt var også kommet fra Sverige. På Senja ble han en legendarisk skikkelse som det ennå berettes mye om. Nikolai hadde mange minner om Lapp-Ola:

 

- Han hadde mye rein, han va tjukk av rein. Han var en kraftig, røsslig kar. Artig kar han Lapp-Ola. Vi va mykje på besøk der, kunne være der i fleire daga. Kjerringa melka og eg fekk drikke reinmelk. Far min va i gjerdet og hjelpte te med rein. Han va god å kaste band (lasso). Han kasta inn simle som sku melkes. Men då blei eg redd, når han drog rein heilt inn te oss. Di kjerna smør av reinmelka. Hadde den i en kagge og resta og resta, så blei det smør. Og så laga di ost og hadde i kaffen. Der fekk vi reinkjøtt, heile sie som vi stekte på gloa. Det va godt, det reinkjøttet.

 

Nikolai sin morfar hadde også rein i en tid, men etter hvert gikk det ut med han som reineier. Da Nikolai var bortimot fem år, kom Magdalene til verden i gammen. Han husket at jordmoren, eller en kraftig krafskjerring, kom på ski oppover for å ta imot henne.

 

Nikolai dro til skolen nede i bygda, i Sørlia. Den første læreren snakka bare norsk. Senere fikk han en samisk lærer, Johan O. Sørli, som var fra bygda. Men det var også en rekke andre lærere i de årene han gikk på skole. Han kunne ikke gå daglig den lange veien, men bodde hos slektninger nede i bygda så lenge som skoleturene varte. Han kom dit med samisk som eneste språk, men kunne ikke huske at det var noen vanskeligheter med det. De fleste andre ungene snakka også samisk, så ungene imellom gikk det fint med. Nikolai var i ungdomsårene da faren begynte å skrante. Han fortalte om det:

 

- Det var den siste sommarn han far levde. Han kom ut og sette seg då eg hadde begynt å slå. Han og såg på meg. Eg hadde slådd en bette, nokså mykje. Da sa han at vi klarte oss. Då va det ikkje så lenge etter, så døde han. Då va han 78 år.

 

Gutten ble konfirmert det samme året som faren døde, og overtok ansvaret for plassen og dyrene sammen med moren og søstra. Han var da 15 år gammel, Magdalene var 10. Moren var enda ung, bare 40 år. De begynte å forberede vinteren uten faren. Det var ikke lite som skulle gjøres: De skulle fiske fisk i elva, hente fisk fra havet, slå gresset på innmarka og i skogen, kjerve lauv til geitene, kjæse ost og kjerne smør. Gammen var blitt dårlig og sto for fall eller gjenoppbygging. Stuegammen var riktignok ikke mer en 20 år gammel, men en gamme i villmarka står ikke lenge. Nikolai måtte da til for å planlegge en ny. Han planla alt på lengre sikt. De neste somrene leita han etter emner i skogen rundt gammen. En vår løypte han never da sevja steg i bjørka. Etterpå kom gammebyggeren Nils Edvard fra Sørlia og hjalp med den nye gammen. Den ble stor og romslig. Å bygge hus for folket i marka kosta ingen kapital, nesten ingenting i utlagte penger. Alt fant dem i marka: Bjørka til vegger og tak, nevra til å tekke og dekke, ris til golv, torv til isolasjon. Ikke en eneste spiker var nødvendig og ikke en eneste kjøpt bordende. Det som kostet var mye arbeid; først den lange leitinga med et våkent øye etter det riktige emnet som hadde vokst til den rike buen. Så fulgte draginga av materialer til byggeplassen - og så selve byggingen. Det var altså ikke snakk om et husbanklån, men bare noen kroner i arbeidshjelp i byggetiden. Eldre folk bygde som regel uten arbeidshjelp. Nikolai var ung, og trengte derfor en fagmann.

 

Den nye gammen stod i 30 år. Da måtte man igjen forberede ting på ny. I flere somrer så han ut emner han trengte fra skogen, tok i minnet hvor de var. Så bygde Nikolai ny gamme i den gamle. Slik har det seg at det er uvanlig tykk veggvoll omkring Nikolaigammen i Ner-Kaperdalen. Etter dette sto gammen i 30 nye år. Da var staven råtna nede ved jorda at hele konstruksjonen holdt på å falle sammen. Nikolai var da blitt 75 år, og det ble museet på Senja, datidens Sør-Senja Bygdemuseum, som kom til å restaurere alle gammene og opprette Samemuseet i Kaperdalen, som i dag er en del av Midt-Troms Museum.

 

De hadde alltid potetland og fikk potet nok oppe under bakken der det gamle bjørnehiet var. De dyrka også gulrot og nepe. De kunne steike nepa på ovnen. De stekte også kake på den. De hadde ikke bakerovn eller stekeovn. Når de en sjelden gang skulle ha det som vi kaller brød (det som den gang ble kaldt stomp), stekte de i en gryte med lokk på. Ellers gikk det på flate kaker. De kalte den gongkaka, noen snakket også om klappakaka, samisk kakku. Slike kaker stekte de oppå ovnen, og spiste dem med smør og ost - og drakk melk eller kaffe til. Den første tiden hadde de gruve i gammen, stekte og kokte på gruva. Det ble ekstra mye sot på vegger og tak av det, fortalte Nikolai. Da farens fembøring forliste, henta de båtovnen oppover. Mye seinere ble det komfyr.

 

De salta gjerne en tønne kjøtt om høsten, og hadde hver vinter en tynne Lofot-torsk. Så tok de mye fisk fra elva og var nede ved havet å henta ferskfisk. Det hendte de fikk reinkjøtt hos skyldfolket blant reinsamene, plukka mye bær av alle slag. De blanda krøkebær og surmelk i kagger og oppbevarte i lengre tid. Surmelka holdt seg ekstra lenge med krøkebær i. Om våren og på forsommeren hendte det at de følte seg litt slapp etter vinteren. Da skar de kvann ved de små elvene. Mens kvann-stengelen og rota var ung og spiselig, kalte de den sløkje - enda sløkje også er en planteart for seg selv. Når de spiste sløkje, var det som om kreftene vendte tilbake, fortalte Nikolai. Om høsten provianterte de en hundrekilos sekk med mel, for kvinnfolkene skulle jo komme til å bli mye alene om vinteren. Margarin kjøpte de lite av med tanke på at de hadde heimsmør nok. Det var også noe de solgte. Osten spiste de selv, men solgte også en del av dette. Geitmelka gikk mest til ost, kumelka til rømkolle, smør og til å drikke. Rømkolla sto i trefat på alle ledige hyller i gammen. Buskapen i den gamle tida - før og under siste krig - var som regel to kyr og en okse, noen sauer og geiter. De slo gress på marka omkring gammene, men de måtte hente mye for i skogen og på myrene. Der slo de også gress og hadde hersjer flere steder ute i skogen. De bar høyet ned på ryggen når det var tørt. En del måtte de i stakk, og noe la de i "kvenhersje", som var bred nede og smalna av oppover. Høyet i stakkene og kvenhersjene kunne de hente om vinteren.

 

Nikolai gikk på jakt om høsten. Når snøen kom, satte han snarer etter ryper og hare. Viltet solgte han til lokale forhandlere - inntil han fikk tak i adressen til en vilthandler i Oslo. Etter det gikk det mange kasser med rype og hare direkte i eksport fra Kaperdalen. Han reiste ofte på Lofoten og Finnmarkfisket - ikke bare som fisker, men også som fiskearbeider og skjæresliper. Han var mye på fiskearbeid i værene på yttersiden, mest i Gryllefjord. Skulle man leve i Kaperdalen, måtte man være allsidig, hente av de ressursene som var tilgjengelig, søke ut når det var nødvendig. Som så mange andre brente han også litt hjembrent. Det kunne gi noen kontanter i knipetak. Kvinnene satt hjemme vinteren igjennom. Nede ved elva hadde de en vasskilde. Der kjølte de melka og hadde kjøleskap for annen mat. Det var ekstra godt vann i den kilden.

Nikolai kunne også fortelle at det av og til spøkte litt i dalen. Magdalene mente bestemt at det var gjengangere i dalen, og hun var ikke særlig villig til å bo der oppe alene. Nikolai hadde ofte sett blått lys over tufta etter Ola Haugen like ved sin egen gamme. Noen steder hadde de en sterk tro på at det var nedgravd en skatt der det står blått lys av marka. Nikolai hadde ikke særlig stor tro på akkurat dette. Men en gang, lenge etter at Øver-Kaperdalen var fraflytta, så han en gammel mann i kasjettlue og dongeritrøye som kom ut av Ola Haugen-gammen og forsvant. Nikolai gikk fort etter for å nå han igjen, men nådde han ikke igjen. Det var ikke noen spor etter han. Både Nikolai og kvinnene hadde hørt at det romsterte i gammen i Øver-Kaperdalen uten å se noen der. Et sted der oppe er det en rund steinring hvor Nikolai mente det spøkte.

 

Å komme frem i Kaperdalen var ikke lett. Om vinteren var skiene det viktigste fremkomstmiddelet. Skeiser eller skøyter var mye brukt. Elva var også en fin vintervei. Sykkelen gikk også bra på den blanke elveisen. Det tok en dags tid i bra vinterføre å gå til bygds for å handle - og da gikk ferden enten til Vangsvik eller Finnsnes. På somrene gikk de til fots.

 

Nikolai bestemte seg etter hvert for å kjøpe bil. De hadde vært de fattigste blant de fattige. Nå var han 24 år, hadde hest som han selv alte opp til salg, hadde vært ute og sett bilene langs Riksvei 50 på innlandet og i byen. Han forlot gammen i Kaperdalen for en tid, og reiste til Tromsø. To måneder etter kom han tilbake. Førerkortet hadde kostet han 200 kroner. Så tok han alt av sparepenger, solgte hesten, solgte ki og det han syntes han kunne kvitte seg med - og kjøpte en T-Ford til 800 kroner. Da var ikke moren blid, ble det sagt da hesten gikk og bilen kom. Dette var i 1929. Han var da en av de første som hadde bil på Senja. Og han ble den første drosjesjåføren i området. Når han møtte folk på butikken, ved kirka eller når han var ute blant folk, avtalte de kjøring med han. Etter T-Forden hadde han flere biler. Når krigen var over var han uten bil og kjøpte motorsykkel. Men så ble det igjen bil-tider, og han satte seg igjen bak rattet å kjørte de siste årene av livet sitt.

 

Krigen kom etter hvert til Kaperdalen. Det begynte allerede i 1940 da Nikolai ble arrestert, mistenkt for å være spion. Han hadde vært i Trondheim for å se etter ny bil. Da han kom nordover med hurtigruta ble han arrestert på Finnsnes. Det var en misforståelse det hele, men det har fått sin plass i litteraturen. Forfatteren Kristian Kristiansen skrev nemlig ungdomsromanen Jeg er ingen spion (1940), blant annet på grunnlag i Nikolai sine opplevelser våren 1940. Nikolai var teknisk interessert fra ungdommen av, og skaffet seg radio tidlig. Denne hadde han under krigen også. Dit kunne folk gå å høre på nyheter fra London. Han ventet folk nede fra bygda som skulle høre siste nytt fra vest. Da han hørte de kom, åpna han døra for å slippe de inn. Der stod det ti tyskere som overhode ikke var interessert i siste nytt fra London, men tok både apparatet og Nikolai med seg. Da de kom til Svanelvmoen 3 - 4 kilometer nedenfor dalen, tok de inn på turiststasjonen. De hadde bare en vaktsoldat gående ute for å passe på den farlige fangsten fra villmarka. Nikolai ble ikke lenge sammen med dem. Han la merke til at vaktsoldaten fulgte han langs den ene veggen på turiststasjonen. Når Nikolai snudde, snudde vakten også seg, og annen hver gang måtte da vakten snu ryggen til han og gå foran. Men da passa han på - da de då kom til det Nikolai forklarer som "novva" og han snudde om, da kasta han seg rundt og sprang inn i skogen. Det ble et kjempeoppstyr da fangen var rømt. De dro inn i skogen for å lete etter han, sprang ned til elva og skaut rundt i villa. Da var Nikolai kommet til en helt annen kant. Den samme kvelden rusla han vestover, gikk over elva og kom hjem til gammen. Men etter det bodde han under et berg lengre opp i lia, reiste stokker opp mot berget, hadde primus med seg og levde bra her i ca. 3 uker. Etter dette rømte han til Sverige. Lund på Finnsnes og lensmannen hjalp han med pass og alt annet som skulle til. Han fikk det nye navnet Peder Nilsen. Veiarbeidere fra Senja og Finnsnes som skulle til Tamokdalen nær svenskegrensa tok denne Peder Nilsen med seg. Så bar det videre til fjells. Nikolai kom seg over svenskegrensa, og kom omsider til en gård der han ble godt mottatt og fikk overnatting. Derfra bar det videre til en flyktningeleir. Han hadde tenkt seg til England, men endte opp med å være i den svenske tømmerskogen til våren 1945 kom. Kaperdalen dro han tilbake over grensen.

 

Nervene var nok litt i ulage i årene etter krigen, og radioen kom til å spille han enda et puss: En dag kom lensmannen til Kaperdalen og henta Nikolai. Han skjønte ikke hva annet galt han hadde gjort enn å kanskje brenne noen flasker hjemmebrent. Saken var det at han hadde fått et raserianfall midt i slåttetida, så moren trodde han var blitt gal. Hun sprang derfor ned til plassen og ringte etter lensmannen. De tok han med til Vangsvik. Nikolai hadde bare knust radioen sin, noe som gjorde moren litt bekymret, så han fikk komme tilbake til Kaperdalen samme dag.

Kaperdalen og gammene er et minne etter Nikolai mer en noen andre. Han bodde fast i dalen i nesten 60 år. De siste årene var også Kaperdalen plassen Nikolai søkte med tanke på at gammen var hans egentlige hjem. Allerede i 1980 hadde Nikolai gitt gammene og jorda til museet for en symbolsk sum. Ved Santhanstider i 1985 ble gammene i Kaperdalen åpnet som "Samemuseet i Kaperdalen". Mange mennesker samlet seg omkring gammene. Det ble fortalt hvordan gammene hadde sin opprinnelse av Nikolai selv.

 

Våren 1986 ble Nikolai alvorlig syk. Han hadde nevnt smerter i magen noen ganger, og tapte seg fort. Men enda den siste høsten sagde han ned bjørkeskogen i Kaperdalen, og han var ikke av de som la seg ned når det første varslet om døden var nær. Han var i aktivitet helt til legen beordret han inn på helsesentret. Det gikk bare noen uker før det var slutt. Nikolai var den siste av Kaperdalsfolket.

Litteratur: 

  • Eriksen, Hans Kristian 1989: «Gammene i Kaperdalen og folket som hørte til der» i På mjuke skinnsko gjennom historia, Bodø : Nordkalott-Forlaget, s. 116 – 148.