Besk oss p Facebook!

Gården Kongsli


Gårdsnavnet er oppkallingsnavn fra Gudbrandsdalen. Den første oppsitteren kom fra Fron, og det er nok Kongsli her som er oppkalt. Matrikkelgården Kongsli har i dag 34 bruksnummer. 12 bruk har skyld 10 øre eller ovr. Kongsli går i grense mot Øverby i vest og mot gården Rosta i øst. I nord er Rostafjellet grense, og i sør Rostavatnet. Kongsli lå opprinnelig under Maursundgodset og er ikke nevnt i 1838-matrikkelen for Målselv. Ved skjellforretning 5. september 1832 får vi den første beskrivelse for Kongsli:

 

Indre eller østre Skiel den saakaldte Troldelv, der falder fra et dybt Skar i Rosta Field; Vestre Skiel bliver fra den nederste Green eller saakaldet Kiøn af Rostavand, Lombola kaldet, fra en Biergnakke ved Vandet fra N.O. til O. langs Field Axelen af Rostafield. Rostavand sydlig Skiel og Rostafield nordlig.

 

Gården ligger på nordsiden av Rostavatnet i skrålendet mellom Rostafjellet og Rostavatnet - et skrålende som blir smalere og smalere dess lenger innover langs Rostavatnet en kommer. I 1832 heter det om Kongsli at "Jordbunden ansaaes god til Kornavl og ligger i Ly for Nordlige Vinde, skjøndt Stedets beliggenhed ogsaa er saaledes at Sneen om Foraaret bliver lenge liggende". Videre heter det i 1832 at "Stedet kan ikke siges at være frostnæmt, Kornet var der i Aar forblevet for det mest ufrosset". Det at Kongsli ikke er så utsatt for tidlig nattefrost, har nok også sammenheng med beliggenheten ved Rostavatnet. Varmedampen fra vatnet hindrer nattefrosten, Dette gjorde at å drive med korndyrking var mindre sjansebetont enn mange andre steder. Under siste krig ble det også dyret hvete på Kongsli. Bak brukene på Kongsli reiser det bratte Rostafjellet seg, og når opp til en høyde av 1590 meter. Flere bekker og småelver skjærer seg ned fra fjellet, med Raselva (Trollelva) som den største. Ved sterkt høstregn etter lang tørke hender det at det går steinskred langs disse bekkefarene. Den eldste bebyggelsen på Kongsli lå noe lenger øst enn der husene på bruksnummer 1 ligger i dag. "Gammeljordet" kalles det dær en mener at den første oppsitteren slå seg ned. I Kvernelva var det både sag og kvern. Saga var en oppgangssag med overfallshjul. Senere ble det også sirkelsag. I lia ovenfor gårdene var det utslåtter. Enkelte av brukerne hadde også slåtteteiger i utmarka i Rostadalen og Rostaåsen. Gammelstua på Kongsli ble tatt ned Kongsvold som inngår som en del av Kongsvoldtunet.

I 1882 kom boka En reise i Norge, skrevet av den tyske oppdagelsesreisende Georg Hartung. I kapitlet "Maalselvdalen og Rostafjeld" skildrer han hvordan han reiste fra Målsnes og opp til Kongsli. I en skrøpelig båt tar han seg over Tamokelva, kommer til Kongsli og starter opp kl. 12 middag sin vandring mot toppen av Rostafjellet. Han gir en detaljert skildring av turen. Vi tar med et par klipp:

 

Endelig overskrides Furugrænsen, nu ogsaa Birkens, fri er Udsigten over Skovene, Søerene og Bjergene; kun Myggens Region vil endnu ikke tage Ende. Ved Kanten aabner sig et Blik ned i nærmeste Dalindsnit. Et vildere, uhyggeligere, skrækkeligere Svelg havde jeg ikke seet. Bunden av denne Helvedkjedel var ganske umulig at nærme sig, men paa den Side hvor jeg var kommen, steg mellem skumle Styrtninger og en lang smal Snemark, som fra Højden drog sig nedover, Fjeldvæggen frem med talrige Fjeldkanter trappetrinsvis. Det var Stedet, hvor den maate bestiges. Dette frembød for den som ikke er svimmel, ingen Vanskelighed. Fra Afsats til Afsats ovenfor de bratte Fjeldvægge fandtes bestandig fremkommelige Steder paa de vistnok sommetider kun smale Kanter; tildels var det endog muligt at følge den stejle Skraaning et Stykke i ret Linje. Tilslut stødte dog Snefladen stejlt skraanende sammen med en brat Fjeldvæg. Paa Trin, som jeg med Hammeren slog ind i den forøvrigt faste Sne, steg jeg uden stor Anstrengelse langsomt opad. Nogen Tid efter saa jeg over mig Fodspor. Da jeg kom did, viste det sig at disse hidhørte fra to Rensdyr, som var komne til det Sted hvor Snemarken gik altfor brat nedover, men saa var vendt om. Nu kunde man godt gå på Sneen. Og Sporene førte mig did, hvor næste Afsats kunde bestiges; i den bløde Grund, som hist og her bedækker Fjeldet, kunde forfølges til den øverste Rand af Rostafjeldets Væg. 

 

Om sitt utsyn fra toppen skriver han:

 

Dybt nede laa de skumle Furuskove udbredte over den vide Senkning av Grunden. Af Rostavandet viste seg kun en Snip; et Trin højere op omgaves Dødsvandet af en gyselig Ensomhed. Mod vest viste en bred Spalte, indsænket i det vilde Fjeld, Maalselvens Løb - af Elven selv og Dalbunden var intet å se -, og langt borte i nordvest, hvor Skyerne netop var blevet noget tyndere, glinsede et bredt Stykke af Balsfjordens Spejl, rykket aandeagtigt nær midt i den over hele Landskabet rugende Skummelhed.

 

Den første som bosatte seg på Kongsli var Hans Iversen fra Fron i Gudbrandsdalen. Han var født i 1786 og var gift med Gunhild Pedersdatter som var født i 1793. De kom til Kongsli i 1826 og "tog Pladsen fra øde Mark og vild Skov under Rydning". Hans Iversen hadde ikke fått rydningsseddel på Kongsli, men fikk i 1833 festeseddel på 1 bismerpund og 12 mark av proprietær Andreas Maursund. Etter eget ønske fikk han kalle plassen for Kongsli. Hans og Gunhild må ha hatt 4 barn med seg da de kom nordover. To av sønnene druknet i Målselva våren 1841. I 1843 forlot Hans Iversen rydningsplassen og reiste med familien sørover til Gudbrandsdalen igjen. Den eldste sønnen, Peder, ble gift på Lerbekkmoen og fikk etterslekt i Målselv. Peder var husmann og bodde både på Lerbekkmoen, Seljehaugen, Broderstad og Nedre Rossvoll. I 1832 har Hans Iversen en fjøs med lade og låve under bygging. Tidligere har han fått satt opp stue og hus for dyrene under ett tak. Buskapen består av hest, 2 kyr, 1 ungfe og 10 småfe. Utsæden er 1 td bygg og 3 td poteter.

 

Det er ikke mye vi vet om Hans Iversen. I Ivar Sæters Maalselvdalen (1926) er det opplyst at han minnes som en sværlemmet og fåmælt jeger, som i fristundene leste alle bøkene han kunne få tak i. At han ikke alltid hadde det så enkelt, tyder fogdregnskapet for 1832 på. Her opplyses det at Hans Iversen innrømmer å ha hogd tømmer i statens allmenning i Målselv uten anvisning. Han innrømmer også å ha hogd i proprietær Maursunds skog, men at han her hadde fått tillatelse. Årsaken til hogsten var at han måtte få solgt litt tømmer for å redde seg ut av "beklemmende Omstendigheter av det offentlige". Hans situasjon var ikke blitt enklere ved at han under reisen til forhøret hadde vært så uheldig å miste i elva den hesten som skulle befordre han fra hans bopel 8 mil fra sjøkanten. Han kom dermed på avveier og brukte 3 uker på reisen.

Det var Erik Andersen fra Tynset som overtok Kongsli etter Hans Iversen. Han fikk festeseddel hos Maursund i 1844 og satt som bygselmann på Kongsli til 1865. Da fikk han kjøpe eiendommen for 750 spesidaler. Erik Andersen var av både tysk og dansk herkomst. Da bergverksnæringen for alvor skjøt fart i landet på 1600-tallet, kom mange tyske bergverksmenn til Norge. Lorentz Lossius var en av dem. Han hadde vært både i Eiker og på Kongsberg, og ble i 1635 tilsatt som skiktmester og proberer ved Kvikne verk. Hans sønnedatter, Anne Christine Lossius ble gift med lensmann på Tynset, Kristen Andersen fra Ålborg i Danmark. Disse er tippoldeforeldre til Erik Andersen.

 

Erik Andersen skal i følge skoginspektør Axel Hagemanns opptegnelser ha kommet nordover med et fartøy til Klauva som 16-åring. I 10 år skal han ha vært tjenestedreng på Fagerlidal. I Tynset bygdebok opplyses det at han tok utflytting nordover i 1831. Han er også nevnt som utflytter i 1842, og da sammen med sin kone, Mali Eriksdatter Lian. Forklaringen er at han har vært sørover for å gifte seg. I 1862 kjøpte Erik Andersen også et område av Johannes Thomassen på sør- og sørvestsida av Rostavatnet. Dette området er det som nå omfatter gårdene Sørmo, Gamnes og Eidsvoll. Skjøte fikk han i 1866 på 150 spesidaler. Erik Andersen var dugelig både som snekker og smed. På Kongsli førte han opp et våningshus, som i 1947 ble museum for Øverbygd. Kongslistua ble revet sommeren 1986 og ble satt opp på Kongsvoldtunet som i dag er en del av Midt-Troms Museum. Byggeåret for Kongslistua skal være 1846, men en del av tømmeret skal være enda eldre. Mali og Erik var også driftige gårdbrukere. 15. juli 1859 ble det første dyreskue i Målselv avholdt. Det foregikk på Fredriksberg, og her fikk Erik Andersen 1. premie for ei ku og 2. premie for ei. Statsagronom Jensenius gir i en beretning om sitt besøk i Målselv en svært rosende omtale av besetninga på gården Kongsli.

 

Erik var en mangfoldig person. Han drev også med utklekking av røye. Ei tid var han skogsopplysningsmann for Maursund mot at han fikk hogge en del tømmer. Han var også en tid med i kommunestyret. Georg Hartung skriver om sitt møte med Erik Andersen Kongsli i 1870-årene at han er en velhavende og meget forstandig gårdsmann:

 

Han tiltale mig med De, udtydede mine Landkart aldeles rigtig og forstod i faa Ord at gjøre slaaende Bemærkninger om norske forhold i det hele taget, saa jeg troede at han var den bonde af det Navn, som var valgt til det norske Storting. Men deri tog jeg Fejl. I Norge gives ikke faa saaledes oplyste Bønder. 

 

Hartung gir også en interessant skildring av hus og matstell:

 

Gaarden bestod af en hel Samling Træhuse. I den bondeagtige Dagligstue løb den faste Træbenk langs Væggen, broget malede og med Navne beskrevne Skabe og Kister samt en stor Egteseng fyldte Værelsets øvrige Sider. Et malet Hjørneskab med brogede Kopper, Kander og Potter smykkede ogsaa det etfags Gjesteværelde ved Siden, som ovenikjøbet var rigelig møbleret. Paa den hvide, med Frynser kantede Borddug, satte saa Bondekonen kogt fersk Fisk, Poteter, Smør og Myseost og ved Siden af Flatbrød fortræffelige tynde smørbagede Skiver, der smagte som Vafler. Men af spirtuøse Drikke fandtes intet. 

 

I 1865 ble Kongsli overført fra Balsfjord til Målselv herred.

 

Bosettinga på Kongsli i 1865: 

 

Erik Andersen, 54 år, Husfader; Gaardsbr. og Selveier; Tønset. Tømmerdrift og Tøndestavhugst i Proprietær Maursunds Skov. Driver ogsaa Tømmerhugst for Statens Regning.

 

Mali Eriksdtr. 44 år, hans Kone, Tønset.

Anders Eriksen, 18 år, deres Søn; hjælper Faderen med Gaardsbr. og Skovdriften.

Sirianna Eriksdtr., 21 år, Deres Datter; hjælper Foreldrene.

Gjertrud Eriksdtr., 19 år, Deres Datter; hjælper Foreldrene.

Elen Eriksdtr., 16 år, Deres Datter; hjælper Foreldrene.

Erik Eriksen, 14 år, Deres Søn.

Andreas Eriksen, 12 år, Deres Søn.

Elias Eriksen, 4 år, Deres Søn.

Paul Eriksen, 1 år, Deres Søn.

Ole Olsen, 25 år, Tjenestegut; Tønset.

Reier Andersen, 37 år? Dagarbeider, Storelvdalen.

Gården før 2 hester, 19 kyr, 40 sauer. Utsæden er 2 td. bygg, 8 td. poteter.

I 1866 står det i alt 9 hus hos Erik Andersen på Kongsli:

Hovedbygning, tømret, 18 1/4 alen lang og 1/4 alen bred. Denne stua ble senere museumsbygning.

Bod av tømmer og bindingsverk, 8 1/2 alen lang, 4 1/2 alen bred.

Liten stuebygning av tømmer, 12 1/2 alen lang, hvorav 4 alen er bindingsverk med bordkledning, 6 1/2 alen bred.

Stall- og låvebygning, 31 1/2 alen lang, 11 3/4 alen bred.

Smie, tømret, 13 alen lang, 9 1/2  alen bred.

Fjøsbygning, tømret, 9 1/4 alen lang, 10 1/4 alen bred.

Gammel fjøsbygning, tømret, 24 alen lang, 11 1/4 alen bred.

Låvebygning, 17 alen lang, 11 1/4 alen bred.

Vedskur, tømret, 10 alen lang, 10 alen bred.

 

Da Erik Andersen delte hovedbruket i 1877, satt han selv igjen med 1.nr. 299a, senere br. nr. 1. Sønnen Anders Eriksen overtok bruket i 1878 for 1600 kroner og kår. Anders overtok gården fullt utbygd, men bygde en tid etter ny fjøs. Ved siden av gårdsdriften drev han tømmerhogst for staten i Rostaåsen og Rostaallmenningen. Anders var gift med Kari Øvergård. De hadde 9 barn. Anders var ikke samme driveren som faren hadde vært. Da Kari døde, gikk det ikke så bra for Anders. Det ble auksjon på løsøre, men han beholdt gården og drev denne med god hjelp av sønnen Anders, som senere fikk Vårheim. I 1920 skjøtet Anders Eriksen gården over til sin yngste sønn, Johan, for 500 kroner og kår. Johan var gift med Karoline Innset fra Rostadalen.

 

Tømmerskogen betydde nok mye for nybyggerne, men det var jordbruket og dyrene som skulle skaffe mat til familien. Det var tungvint utslåtter innover avdalene, og om vinteren var det å få dette fjellhøyet hjem, ofte i dårlig vær og føre. En god næring ved siden av jordbruket hadde de i fangst av fugl og annet vilt - ja, oppe i fjellsidene vanket kanskje også en og annen rein som ellers ville blitt åte for ulv og jerv. Rype og storfugl ble ofte tatt i hov, snurru eller barhytter. I vatnet like nedenfor stuedøra stod Rostavassrøya i stimer - det ble spekefisk i tønnene utover hele vinteren i gamle dager. Nybyggerne måtte ha næringsvett som "vå`n" om høsten i potetlandet - kjelleren måtte være full. Det var lite penger og langt til handelsmannen, de måtte samle for å overleve. Bær fantes av alle slag, innover fjellene stod rødgule tepper av molte, under hele Brattlia stod bringebær, i Allmenningen blåbær, tyttebær og krøkebær, og på Raselvneset vill markjordbær.

 

Å vandre rundt på Kongsvoldtunet kan fortelle mye fra denne svundne tid - her er Kongslistua med historiesus og umistelige minner fra samfunnet som var for noen få generasjoner siden. Tankevekkende er det å rusle rund i de gamle bygningene på tunet som gir et minne av et frodig liv til fjells.

Litteratur: 

  • Haugli, Vidkunn 1990: Målselv bygdebok, bind III, Tromsø : Peder Nordbye AS, s. 116 - 119.