Besk oss p Facebook!

Høvdingefrua i Raisa


De mest synlige gravene i Straumen finner vi med datering et godt stykke inn i jernalderen. Ved Straumen må vi helt frem til 700-tallet e. Kr., den perioden som kalles merovingertid, før vi finner spor etter folk siden den siste tusenåret før Kristi fødsel, da det var store teknologiske endringer i steinaldersamfunnet. På nordsiden av Straumen, på den flate bakken der sundet er smalest, har det en gang ligget en gravplass. I 1951 ble den daværende konservatoren ved Tromsø Museum, Povl Simonsen, tilkalt for å grave ut restene av et kvinneskjelett som hadde kommet frem i et potetland. Det var nok ingen frøken-hvem-som-helst som var begravet her. Kvinnen var pyntet i sin fineste stas. Rundt halsen hadde hun et kjede med perler som har hver sin spesielle opprinnelse: rav fra Tyskland eller Danmark, glassmosaikk som kanskje er laget i Egypt, og en kalkperle - laget av et stykke kalkstein fra berget bak Straumen?

 

Hun var gravlagt i det antrekket som var nærmest som nasjonaldrakt å regne hos den norrøne befolkningen på denne tiden. Over en serk av lerret har hun hatt en selestakk av vevet ull. Stakken ble holdt oppe av to kostbare spenner med mønster i tidens mote: stiliserte dyre- og plantedeler som snor seg i hverandre, og som sikkert fremstilte mystiske skapninger fra samtidens religiøse forestillingsverden. Men selv om hun var fint pyntet, hadde hun fått med seg vanlige arbeidsredskap som en voksen kvinne trengte: kniv, saks og sigd, knusestein til å få frem margen på suppebeinene, og en liten beinspade som kanskje ble brukt til å hente varm småmat ut av ovnen med. Ved Anatomisk institutt i Oslo har fagfolkene funnet ut av kvinnen var 30 - 40 da hun døde, det vil si nær gjennomsnitlig levealder for datidens mennesker. På Kramvigbrygga i Sørreisa kan en se utstillinger om det som muligens kan ha vært en høvdingefrue i form av et rekonstruert jernalderhus med intakte gjenstander og redskaper.

Kvinnen har ikke vært ensom på sletta ved Straumen. På hele denne sletta ble det stadig finnet menneskebein når potetene ble tatt opp om høsten. Tromsø Museum har også fått inn opplysninger om at det ble funnet et skjelett med et jernspyd og rester av et skjold like ved kvinnegraven den gangen veien ble bygget. Og da fundamentet for ny jernbro over Straumen ble lagt rundt 1920, ble det også funnet beinrester fra gamle graver.

 

Dessverre har ikke disse gravene blitt undersøkt av fagfolk. Vi vet ikke om mannen med spyd og skjold var gammel eller ung, om han hadde kostbare gravgaver som tegn på høy status, eller om han hadde med seg dagligdagse redskaper som kunne fortelle hva han drev med til daglig. Vi vet imidlertid at spyd og skjold ofte ble gitt som gravgaver tidlig i jernalderen. Derfor er det mulig at denne mannsgraven er flere hundre år eldre en kvinnegraven, og at sletta ved Straumen var brukt som gravplass gjennom hele jernalderen.

 

Mannen og kvinnen i de to gravene ved Nordstraumen hadde med seg gravgaver som gir et tydelig vitnesbyrd om deres etniske opphav. Kvinnens smykker forteller at hun var kledd slik det sømmet seg for en velstående, norrøn kvinne. Mannens våpen - spyd og skjold - viser at han var en fri mann som var rede til å forsvare seg og sine, og som sannsynligvis var en del av den stående beredskapen som høvdingen i området hadde til enhver tid. Dette forteller også at begge hørte hjemme i et norrønt samfunn med høvdinger, hærfolk og myndige husfruer.

 

Men vi vet bare om dette ene norrøne gravfeltet i Sørreisa. På eiendommen Lilleng under gården Sørstraumen er det imidlertid registrert 3 graver av en annen type. Bare en av gravene skal være bevart i dag. Gravene skal ha sett ut som lave, avlange hauger. På to av haugene kunne man se steinheller som stakk opp gjennom torva. Det blir fortalt at to barn på gården begynte å undersøke den ene, men at de ble stanset av foreldrene. Det har lenge vært vanlig å anta at alle jernaldergraver som ligger nær gårdstun og innmark er spor etter en norrøn befolkning. Nyere forskning viser imidlertid at dette ikke alltid er tilfelle, og at den gamle samiske gravskikken var mer variert enn vi har vært klar over.

Hellekantede graver er kjent fra gamle beskrivelser av samisk gravskikk. Steinsatte graver som mangler norrøne kjennetegn er registrert på flere gravfelt i indre deler av Ofoten-regionen. Noen av disse er undersøkt, og ut fra gjenstandene som ble funnet sammen med de døde, daterer arkeologene gravene til perioden fra ca. 1000 e.Kr. til ca. 1200 e.Kr., altså fra slutten av vikingtiden og et godt stykke inn i middelalderen. På den tiden var sannsynligvis den norrøne befolkningen påvirket av den nye, kristne gravskikken der de døde ble lagt i enkle trekister som ble satt ned innenfor et område med vigslet jord. Kostbare gravgaver hørte ikke med til den kristne gravskikken. De hellekantede gravene i Ofoten inneholdt blant annet flere kobber- og bronsefat som lå hvelvet over den dødes ansikt, og de hadde ingen trekk som vitner om kristen innflytelse. Det er sannsynlig at dette var samiske graver, og at de forteller om en samisk befolkning som bodde i de indre kystområdene i vikingtid og middelalder. De tre hellekantede gravene på Lilleng har aldri vært undersøkt av fagfolk. Vi vet ikke hva de har inneholdt, og hvor gammel de er, eller hvem som ble gravlagt her. Siden gravene har vært delvis dekket av lave hauger, er det mulig at også dette er norrøne graver. Men det er heller ikke utenkelig at dette er spor etter en samisk befolkning som ganske sikkert har bodd i området. De tidligste skriftlige kildene som bygger på jordebøker fra 1300-tallet, nevner også "Finna Wiik som ligger i Stroma bothnom", en navnebruk som klart vitner om samisk bosetning i området. I Sørreisa bygdebok sannsynliggjør forfatteren Svein Hanssen at gården Finna Wiik senere fikk navnet Bakkejord, og er den gården som ligger vest for Sørstraumen mot Skøelv.

Fra gården Bjørga ut mot Solbergfjorden lenger vest i kommunen finnes et gravfelt med femten graver, som kanskje kan sammenlignes med de samiske gravfeltene i Ofoten. Gravfeltet heter "Russegravene" på folkemunne. Langs hele kysten av Troms og Finnmark kjenner vi russegrav-betegnelsen. Dette navnet sammen med historier om russiske røvere, svik og drap knyttes til groper og steinformasjoner av mange slag. Også i Sørreisa finnes et sagn om trefninger i Solbergfjorden mellom russere og den lokale befolkningen. Disse vandresagnene kan knyttes til opplysninger i blant annet Trondenes jordebok og gamle islandske annaler, som nevner tre angrep i Sør-Troms på 1300-tallet. Lokalhistorikeren Svein Hanssen har gjennom sitt arbeid med Sørreisa bygdebok vist at sagnet om de russiske herjingene fortsatt er levende i kommunen, og at folk knytter fortellingen til gravfeltet på Bjørga og stedet Russevåg på Senja rett over fjorden.

 

Selv om gravene på Nordstraumen og på Lilleng kanskje ikke er fra eksakt samme tid, og selv om vi kanskje aldri får vite hvem som gravla sine døde på disse stedene, åpner de muligheten av at nordmenn og samer må ha levd side om side ved Straumen for omkring tusen år siden. Og når det bare er funnet typiske norrøne graver ett sted ved Reisfjorden, så tyder det på at mesteparten av befolkningen her har vært samisk i jernalder og tidlig middelalder, slik det må ha vært vanlig langs indre fjordstrøk i Troms på denne tiden. For det er ingen grunn til å tro at Sørreisa var folketom i tusenårene mellom yngre steinalder og slutten av jernalderen.

Litteratur:

  • Sandmo, Anne-Karine 1997: ... opad til en Klippe kalled Klibersteensbjerget. Talgrøtberget og området rundt Straumen, Tromsø : Lundblad Grafisk AS