Besk oss p Facebook!

Talgrøtberget – kjempekjeften i skogen


Talgrøtberget er en mørk stein blant lyse bjørkestammer. Steinen er enorm og kalles med rette berg. Ordet talgrøt betyr trolig stein som kan skjæres i, og kommer av de norrøne ordene telgja (å skjære, hogge) og grjot (stein). For seks-sju tusen år siden gikk Reisafjorden flere kilometer lenger inn i landet. Da lå Talgrøtberget i ei lun bukt innenfor et lite nes i fjorden, som her dannet Straumen. De slake liene var så godt skjermet mot storhav og uvær at området tidlig ble et knutepunkt for bosetting og ferdsel. Fra Straumen var det enkelt å komme til og fra den store elva i innlandet, Målselva. Og da havet trakk seg tilbake, ble det liggende igjen løsmasser rike på leire. Etter hvert ble disse massene til grøderikt jordsmonn. Den gamle havbunnen kan følges helt opp til 65 meter over vår tids nivå, godt ovenfor Talgrøtberget.

 

Da landet hadde steget såpass at bølgene ikke lenger slo inn under berget ved flo sjø, ble det mulig for steinalderens erobrere av nytt land å slå seg til her. Mye ly var det ikke å hente innunder berget, så dette var neppe noe sted for langvarige opphold eller bofaste grupper. Mest trolig lå hovedboplassene lenger ute i fjorden eller på andre sida, på Senja. Yngre steinalder var skiferens tid. Av skifer kunne det lages kniver, spydspisser og økser. I tida frem mot Kristi fødsel gikk den lett formelige skifersteinen av moten. Det ble mer kontakt østover, mot det som nå er Russland, Finland og Nord-Sverige. Her hadde noen oppdaget at det var mulig å lage kopper og bruke dette metallet, eller de kunne støpes. Det var blitt tidlig metalltid. Å støpe metall krevde støpeformer. Den lettformelige klebersteinen var et ypperlig materiale for slike former.

 

Var det smått med husrom innunder Talgrøtberget, var det desto flere bruksmuligheter. Talgrøtberget var bruksstein. I dette området var det store mengder kleberstein i grunnen. Det svarte berget er en slik utvekst av kleber som stikker mange meter opp av jorda. Hit kom de, de som hadde bruk for steinvirke til garnsøkker, gryter, vevlodd, kokekar eller støpeformer. De hogde ut store biter av klebersteinen og formet sine bruksgjenstander og redskaper. Endatil en skinnskrape lagde de for å skrape skinn reint. Til støpeformer var klebersteinen særlig velegnet, ikke bare fordi den tålte sterk varme uten å sprekke. Dessuten kunne den brukes til å magasinere varme.

 

Noen av de som bodde i dette området i yngre jernalder, var av norrøn ætt og levde sine liv under høvdingens makt. Men her fantes også svært mange samer. I vikingtida ble flere samer gravlagt ved Straumen, og også ble de utstyrt med kostbare gravgaver. Her er også mange graver som på folkemunne er blitt hetende russegraver. Slike finnes det mange av langs kysten. Men når det kommer til stykket, er det ikke mange faktiske spor å finne etter russere i slike graver. Ofte har de såkalte russegravene vist seg å være samiske graver.

 

Disse samene bodde altså i de indre kystområdene utover i middelalderen. Men de bodde knapt alene her. Det kan se ut til at nordmenn og samer levde i lag her ved Straumen rundt år 1000, men at samene har vært i klart flertall. Det er ikke en gang sikkert at de to gårdshaugene ved Straumen – en på hver side – utelukkende vitner om norrøn bosetting. Mange gårdshauger kan like gjerne ha vært samiske bosteder. Det som er sikkert, er at de som bodde her ved Straumen, bodde på de samme stedene det siste tusenåret.

 

Om ikke før ble kleberstein ettertraktet som handelsvare i høymiddelalderen. Den la grunnlaget for velstanden ved Straumen, og for en vedvarende bosetting. Kunnskapene om den nyttige steinen i berget ble også tatt vare på. Så seint som under den tyske okkupasjonen ble det hentet ut kleber fra Talgrøtberget. Den varmebevarende steinen kunne jo brukes til varmeovner og kokeplater. I 1970 ble det vurdert å bruke kleber fra berget til vedlikeholdsarbeid på Nidarosdomen i Trondheim. Heldigvis kom arkitekten til at steinen var for sprukken og avstanden til Sørreisa for stor. Ellers ville kanskje hele det svarte berget i dag vært borte.

 

Litteratur:

  • Grepstad, Ottar og Kirsti Mathilde Thorheim 2003: «Talgrøtberget» i Fotefar mot nord. En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen, Oslo : Forlaget Press, s. 550 – 553.
  • Sandmo, Anne-Karine 1997: … opad til en Klippe kalled Klibersteensbjerget. Talgrøtberget og området rundt Straumen, Tromsø : Lundblad Grafisk AS