Besk oss p Facebook!

Skrolsvik Handelssted og fiskevær


Det var et helt styr å få den om bord. Og et styr å få den på land. Da fotografen kom, ble halen på den digre kveita festet til en truck og heist opp. Med stolte smil stilte Toralf Jakobsen, Eldar Benjaminsen og Kjell Benjaminsen seg opp ved siden av det digre utysket. Neste dag fikk avisleserne både nordpå og sørpå se et foto av noe de ikke kunne regne med å få se igjen; årets fangst i 1992. Bred som to mann og bortimot tre meter lang veide kveita sine tre hundre kilo. Kjeften var stor nok til å sluke et menneskehode. Ved utgangen av det 20. århundre bodde knapt to hundre mennesker i Skrolsvik. Folksomt har det aldri vært, men området har vært bebodd like siden steinalderen. En samisk befolkning ble nokså tidlig stedfast. Måten man har levd i området gjør at man knapt kan skille Skrolsvik ut fra den typiske nordnorske kystkulturens hverdag. Men ute i den fargerike Andfjorden mellom Andøya og Senja var det mer enn torsk og sei. Her svømte mengder av havets hvite dronning: kveita. De beste fiskeplassene var det fiskerne kalte djupholla, dit kveita kom for å gyte. Ett av de stedene het Vona.

Av slik virksomhet blir det mer enn et vanlig handelssted. Fra Bjarkøy dro Iver Martin Lund, en yngre bror av kjøpmann Ditlef Wibe Lund i Nergårdshamn i 1870-årene over fjorden og satte i gang handelsvirksomhet i Skrolsvik. I 1882 overtok Iver Lund Sellæg handelsstedet. Nå endret stedet karakter. Flere hus ble bygd, mange folk kom i arbeid, og med poståpneri, dampskipanløp og telefon ble Skrolsvik koplet til forandringens kraftlinjer. Med brygga, egnebua, sløyeskuret og fryseriet som hjerte i virksomheten ble det i årenes løp reist elleve hus i den lune, vestvendte vika. Stedet livnærte seg på fiskeoppkjøp og fisketilvirkning. Egnebua var en dobbel rorbu med en del i bindingsverk og en del som var tømret. Når fisket stod på, bodde flere tilreisende fiskere i tømmerdelen. Saltfisk og klippfisk ble tilvirket her som på så mange andre steder langs kysten. Kveita utgjorde forskjellen. Skrolsvik ble noe mer enn et fiskevær, et kveitevær.

 

Brygga som Iver Martin Lund hadde fått reist i 1870-årene, tjente etter hvert som lager og salteri. I første etasje var det fiskemottak, i andre pakking og i tredje tørrfisklager. Der ble tørrfisken sotert etter kvalitet og bundet sammen til atten kilo tunge bunter. Kvalitet Superior gikk til Sør-Europa, den dårlige fisken ble sendt til Afrika. Sellæg satte også i gang produksjon av rekling, kveite som skjæres i tynne strimler og tørkes. Også kveitreklingen ble tørket i tredje etasje. Den ble hengt opp på bambusstenger oppunder taket, hvor den kunne henge mørkt og kaldt. Det var viktig med tanke på at kveite var en feit fisk.

Guttungene hadde en viktig jobb på brygga. De satt å spikret sammen halvannen meter lange kveitkasser til bruk for transport og eksport. Til denne frossenfisken gikk det med store mengder is. Handelsstedet hadde sitt eget ishus. Det stod inn under et berg. Isen kunne dermed fraktes opp på berget og tippes ned i huset, ned i iskverna som malte den opp.

 

Da Sellæg døde, var Lund-familiens tid i Skrolsvik ute. Nå overtok stiftende fiskeoppkjøpere drifta av handelsstedet og fisketilvirkningen. Først Edvard Enoksen, deretter brødrene Ole Dragøy og Trygve Torgersen og til slutt sønnene deres - Trond Dragøy, Torger og Edgar Torgersen. Like inn til 1990-årene drev selskapet Dragøy og Torgersen butikk, mottak og fordeling i Skrolsvik. Fiskemottaket avviklet de i 1991, butikken året etter. Det året døde også Trygve Torgersen.

Brygga er den mest fremtredende bygningen i Skrolsvik. Den ligger på kaia med veien tett inntil på oversiden. Bygningen er i to fulle etasjer med loft, dels oppført i tømmer og bindingsverk. Deler av tømmerkledningen er synlig og det øvrige er panelt. Hele brygga er rødmalt. Taket er dekket med bølgeblikk. Den eldste delen ble sannsynligvis oppført da Ivar Martin Lund drev anlegget i 1870-årene. I ettertid ble det bygd til en fryseridel og sløyelskur som begge er i en etasje. Brygga var opprinnelig et lagerhus hvor handelsvarer ble oppbevart. Det kunne være fisk, tran eller skinn som skulle selges videre ut av området eller selges på stedet. Andre deler av brygga ble brukt til produksjon som for eksempel salting eller pakking, og på loftet ble det tørket tørrfisk og kveitrekling. Deler av brygga var en tid også bolig. I dag har Midt-Troms Museum etablert Kveitmuseet i Skrolsvikbrygga med utstillinger om kveita, Skrolsvik og de store fiskerieventyrene som har vært på stedet.

Litteratur:

  • Eriksen, Hans Kristian 1995: Fra kveiteeksport til kveitmuseum. Skrolsvik, Harstad : Trykksentralen
  • Grepstad, Ottar og Kirsti Mathilde Thorheim 2003: "Kveiteværet Skrolsvik" i Fotefar mot nord. En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen, Oslo : Forlaget Press, s. 476 - 479.