Besk oss p Facebook!

«Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene»


Forfatteren Knut Hamsun gir i de første linjene av romanen Markens grøde (1917) en skildring av Isak Sellanraas lange vandring «over Myrene og ind i Skogene», på leiting etter et sted å slå seg ned og dyrke jord, som de første som bosatte seg på Strømsør.

 

På sin ferd mellom sommerlandet ved kysten og vinterbeitene i de indre fjellområdene i Sverige har samene brukt Østerdalen gjennom århundrene og laget stier her. Men samenes stier egnet seg ikke for bønder med hest, derfor gikk nybyggernes ferdsel i den første tida delvis på elveisen om vinteren og over Veslfjellet om sommeren. Fra Strømsør gikk ruta nordover, langsetter fjellet på øversiden av Brattlia, over Skåran og endte opp i Strømsli. Den ble tråkket opp som en sti og etterhvert ble den farbar også for hest med kløv. Det var også mulig å fare over Veslfjellet og ned gjennom Vasskardet, der flere av gårdene nede i bygda hadde setre, før en endte opp i Strømsli, men det var en lengre vei. Det fortelles i bygdeboka om en som døde i 1852. For å få han til vigd jord, måtte det hogges sleper av bjørk, de ble formet som meier og med tverrtrær mellom, og slik fikk de fraktet liket til bygda.

 

Bygdeboka forteller også om en av vinterturene:
Berit Strømsør-Dahlberg fortalte at hun 12 år gammel skulle følge far sin ned til bygda. Det var sprettende kaldt, og de kjørte med lass på langslede. I et gjeld som kalles for Tronga falt Berit av lasset og ned i åpne elva. Erik snudde seg og dåg dattera på vei til å fare i grønne fossen. Ligg stille, førkje! ropta han. Det var nok en fåfengt advarsel, men i samme øyeblikk stupte Erik også i elva, rakte fram kjørestaven og fisket opp dattera. Så bar det rykende trav ned til bygda for å tine opp de to istappene.

 

Fra Strømsør gård gikk den gamle veien videre sørøstover til Innsetgårdene, der de nærmeste naboene bodde, omlag 5 km unna, på de siste gårdene inne i Østerdalen. Like sørøst for Strømsør går stien til en oppmurt hylle mellom Barduelva og Brattliberget. Det er vanskelig for oss i dag å forestille oss hvor dramatisk denne veien kunne være. Nå er Barduelva temmet og har lav vannføring. Tidligere gikk den frådende i skarpe stryk under stien. Den gamle veien nærmest Strømsør er ryddet og vedlikeholdt – vi kan vandre her og prøve å forestille oss hvordan det var for hundre år siden – før den moderne tid gjorde sitt inntog i Østerdalen.

 

Theodor Caspar, som var forfatter og spesielt opptatt av høyfjellets stemninger, forteller fra en tur til Altevatn i 1920-årene:
Her oppe er vi kommet fra gaarden Strømsli ved at fare 12 km. frem til Indseth efter en gjenganger fra gamle dage av en kronglet og stenet kløvvei, ufremkommelig med kjærre, ind gjennem et bjørnegjeld, hvor bamsen i sin tid maa ha hat en framifraa hyggelig og uforstyrret tilværelse. At dette maa sætte selv de taaligste opsidderne paa en haard prøve, sier sig selv. Men omsider nærmer sig nu den nye bilvei med sin fuldendelse.

 

Men det ble ikke bilvei før oppdemming av Altevatn og utbygging av Barduelva til kraftformål ble aktuelt, på 1950-tallet. I dag er det i stor grad tippene fra kraftverksutbygginga som preger kulturlandskapet i dalen. En av de store tippene ligger like nord for tunet på Strømsør. Den gamle veien nordover fra Strømsør til bygda, som går på østsiden av dalen, ble delvis ødelagt av kraftutbygginga, men kan fortsatt finnes og vandres med tålmodighet.

 

Litteratur:

  • Hage, Ingebjørg 1996: Dølagård i fjellheimen. Strømsør i Bardu, Tromsø : Lundblad Grafisk AS