Besk oss p Facebook!

Fugler i Malangen og Balsfjord


Tekst og foto Karl-Birger Strann

De to store fjordene Malangen og Balsfjord er dominerende landskapselementer i Balsfjord kommune. Malangens ytre deler er forholdsvis dyp, men med grunnere områder innenfor Meistervik. Balsfjorden har mange grunne fjærer og dyp ned mot 200 meter midt i fjorden mellom Tennes og Svartnes. Mens Malangen har få store mudderfjærer har Balsfjorden mange omfattende fjærer både i fjordens indre og ytre områder. De grunne fjordpartiene har stor biologisk produksjon, noe som betyr at vannfugl finner god tilgang på mat i disse fjordpartiene.

Landområdene rundt Malangen og Balsfjorden består av en mosaikk av skog, kulturlandskap og åser og betydelige fjellareal som mange steder går opp i høyfjellet. Balsfjordregionen har et stort antall tjern og mindre vann samt noen store slik som Takvatnet.

Den store variasjonen i landskapet resulterer i at det er en rik fuglefauna. Mange av artene finnes både i og rundt Malangen og Balsfjorden.

Fugler i og ved fjordene

Dykkende fugler som lommer, dykkere, skarver, alkefugler og dykkender bruker fjordene hele året. Balsfjorden er den viktigste fjorden med store antall dykkende fugler i alle årstider. I Malangen er dette antallet mye lavere, men også her finnes det fine forekomster av vannfugl særlig vår og sommer. Dykkender som ærfugl, havelle og siland forekommer til alle tider av året i begge fjordene, men antallet er mye høyere i Balsfjorden. Mens Malangen har noen hundre individer av hver art er de tilsvarende tallene for Balsfjorden flere tusen individer. Balsfjorden er også et viktig vinterområde for sjøorre samt den største av våre lommer – gulnebblommen. Hvert år overvintrer det nærmere 50 gulnebblom i Balsfjorden. Dette er en av de største ansamlinger av arten innenfor et mindre areal for hele landet. Disse fuglene kommer trekkende fra Sibir for å overvintre langs våre kyster.

Les mer om Trekkfugler i Malangen og Balsfjord

Ender

Mange av ærfuglene i begge fjordene er antatt å være lokale hekkefugler, mens de store forekomstene av sjøorre og havelle helt klart kommer langveis fra siden det er bare noen hundre hekkende par av hver i Balsfjord kommune. Det høye antallet dykkender vinterstid i Balsfjorden skyldes at de beiter i stor grad på skjell, krabber og andre dyr som de finner på bunnen i de grunne delene av fjorden. Når silda og lodda trekker inn på grunnere farvann for å gyte på ettervinteren og våren utgjør både selve fisken, og eggene og larvene deres en viktig næringskilde.

På ettersommeren og utover høsten oppstår det store ansamlinger av gressender på Sørkjosleira, ved Skjæran og i Kobbevågen. Flokkene på Sørkjosleira og Skjæran er størst med rundt 600-800 brunnakker, rundt 700-1000 stokkender og 150-300 krikkender. Flokkene i Kobbevågen utgjør omtrent 30 % av antallet i de indre områdene.

Fugler i fjæra

Mange vadefugl finner mat i de omfattende mudderfjærene og da særlig i Balsfjorden. Her finnes store tettheter av snegl, skjell og mark som de ulike vadefuglene er spesialiserte på å spise. Vadere som sandlo, heilo og småsniper finner maten på eller like under overflata på fjæra mens arter med mellomlange nebb som myrsnipe, gluttsnipe og fjæreplytt finner dyr som lever flere cm nede i mudderet. Artene med virkelig lange nebb som tjeld og spover kan søke etter mat som finnes mer enn 10 cm nede i mudderet.

Under vår- og høsttrekket kan vadefuglene opptre i blandingsflokker og vinterstid finner store flokker med fjæreplytt mat i fjæresonen. Flokkene kan enkelte ganger være store, blant annet kan polarsnipene alene danne flokker på mellom 1000 og 10 000 individer. En annen art som er vanlig i de store fjærearealene er gravanda. I Malangen hekker det mellom fem og ti par mens det i Balsfjorden hekker mellom 35 og 50 par. Havørna er et markert trekk i fuglelivet på fjorden og ikke minst i fjæreområdene.

Fugler i kulturlandskapet

Landområdene som grenser ned til de to fjordene består av en mosaikk av dyrka mark, brakkmark og partier med løvskog. Løvskogen er ei blanding av bjørk, selje og vier med stedvis innslag av granplantasjer. I de indre delene av Malangen finnes et større område med velutviklet kystfuruskog.

Noen av de vanligste artene som bruker dyrka- og brakkmarkene er storspove, tjeld, rødstilk, fiskemåse og grågås. De fire første artene er jevnt fordelt rundt begge fjordene mens grågåsa opptrer i størst antall i Malangen. Dette skyldes at den her finner egnede hekkeområder på øyene både i de indre og ytre delene. I tillegg har stæren, vipa og sanglerka vært vanlige innslag i samme landskapstype. Dessverre har disse artene hatt en stor nedgang og vipa og sanglerka er nesten forsvunnet helt fra disse to fjordene.

Fugler i skogen

I løvskogene er det en rekke arter som er tallrike og som finnes over hele regionen. Blant trostene er gråtrost og rødvingetrost vanlige, men også måltrosten finnes over det meste. Finkefugler som bjørkefink, bokfink og gråsisik er særlig tallrike i løvskogene, men også blandingsskogene. Løvsanger og gransanger finner vi over hele regionen og i nesten alle typer skog fra fjærekanten opp til tregrensen. Der løvskogen er gammel og med død ved hekker flere hakkespett. Vanligst er dvergspetten og tretåspetten, men også flaggspetten hekker spredt særlig der det finnes storvokst osp. Blant våre ugler er perleugla og haukugla særlig vanlig og kan i gode smågnagerår opptre i store antall. Ringdua har økt i antall de siste 30-40 årene og hekker i de fleste skogsliene rundt begge fjordene. Orrfuglen var tallrik i hele området fram til siste del av 1990-tallet da den gikk sterkt tilbake. Nå synes det som om den er på vei tilbake selv om det er langt fram til bestandsstørrelsen i 1990-årene.

I furuskogene hekker furukorsnebben. I gode frøår hos furu kan den hekke i store antall mens den i dårlige frøår kan trekke ut av området og er knapt å se. Sidensvansen hekket fram til tusenårsskiftet kun i de store furuskogene i våre store dalfører i Indre Troms. Fra begynnelsen av 2000-tallet har arten nå begynt å hekk både i løv- og barskog i Balsfjorden.

Fugler ved myr og ferskvann

I landområdene mellom Balsfjord og Malangen ligger et stort antall med større og mindre vann ofte omgitt av myr. Her hekker et stort antall vannfugl. I de siste 20-30 årene har også sangsvana begynt å hekke flere steder. En av våre mest karakteristiske vannfugler er horndykkeren. Tidligere hekket det mange hundre par i området. Etter flere tiår med tilbakegang er den nå forsvunnet fra en rekke vann og hekkebestanden i Balsfjord er på rundt 10 % av hva bestanden var rundt 1990. Blant endene er den lille dykkanda toppand samt gressendene stokkand, krikkand og brunnakke særlig tallrike. Også ender som sjøorre, svartand og stjertand hekker ved flere av vannene mellom Balsfjord og Malangen.

I myrpartiene hekker heiloen sammen med flere andre vadefugl, arter som rødstilk, gluttsnipe, småspove og enkeltbekkasin. I myrpartier med vierkratt er spurvefuglene sivspurv, blåstrupe og gulerle vanlige hekkefugler.

Både storlom og smålom hekker jevnt i området med flest smålom.

Fugler i fjellet

Når en kommer over skoggrensen, men det fremdeles er en del vegetasjon på bakken, hekker det flere arter fugler i lavereliggende og litt flatere fjellområdene. Her hekker arter som sandlo, heilo, fjelljo og den vakre vadefuglen boltit. I små berghamre og klipper er fjellvåken en vanlig hekkefugl og da særlig i gode smågnagerår. Enkelte par med mer sjeldne rovfuglarter som kongeørn og jaktfalk finnes også selv om de ikke opptrer i større antall. Der vegetasjonen blir mer sparsom og det blir mye mer steinete og karrig finner vi arter som fjellrype, snøspurv og steinskvett.