Besk oss p Facebook!

Kulturlandskapet på Tennes


Landskap som kulturminne

Du står i et levende landskap. Enten du er i byen eller på landet er landskapet rundt deg i stadig forandring. Mange av forandringene er menneskeskapte. Hus og kirker bygges, åkre ryddes og høstes, båter legges på land. Svabergene blir hvite av fisk til tørk før menneskene igjen rydder flaten og det grå berget ligger som et sovende dyr i stillheten. Berget har ligget slik og ventet på mennesket til alle tider. I den lyse årstiden er det nesten skjult bak frodig bladverk og høyt gress. Men tidlig på våren kommer berget frem fra skogen - nakent, åpent og ventende. Og mennesket tar berget i bruk. Mennesket tegner på berget, risser, hugger, sliper. Elg, rein og bjørn trer frem på bergflaten. De lyser hvitt og nytt mot det grå fjellet. Fingre føler seg over berget, finner eldre dyrekropper som har mørknet gjennom årene. De nesten usynlige strekene males med oker. Hvite og røde dyr danser i skogen i det flimrende lyset fra solen som skinner gjennom trekronene.

 

Som mennesker påvirker vi omgivelsene våre, men de påvirker også oss. Landskapet har bestandig vært gjenstand for bearbeiding, både fysisk og mentalt. Det har blitt tillagt mening og innhold, og noen av disse har fått fysiske uttrykk, for eksempel i form av hus, båtstøer, gjerder eller helleristninger. På forskjellige måter har landskapet vært med på bestemme plassering og utforming av disse synlige sporene etter menneskelig aktivitet, men hva som spilte inn i denne prosessen, hvilke normer, regler og krav som måtte tas hensyn til, kan være vanskelig å se for oss nå, kanskje mange tusen år senere. Hvorfor ble helleristningene hugget inn i bergene her på Tennes, og hvorfor ble akkurat disse figurene avbildet? Hva gjorde at kirka i Balsfjord ble reist her, og hvilken betydning fikk klippfisktørkingen på bergene rett nedenfor?

Flere tusen års bruk gjør Tennes i Balsfjord til et gammelt kulturlandskap, med sporene etter tider da levevis, normer og verdier var annerledes enn de vi har i dag. Fortidsminnene langs kulturstien er "tittehull" inn i fortiden, fortsatt plassert i den fysiske helheten som opprinnelig ble valgt for dem. Selv om landskapet og vegetasjonen har forandret seg, kan vi dermed, når vi går langs stien, fortsatt være en del av det levende landskapet som menneskene har brukt mer enn seks tusen år.

 

Historien om hvordan helleristningene på Tennes ble funnet begynner med bergenseren Martin Vahl (1749 - 1804), som i slutten av 1700-årene ble professor i botanikk i København. Den gang hadde ikke Norge noe eget universitetssystem, og professoren la naturlig nok en del av feltarbeidet til hjemlandet sitt. I 1799 besøkte han også Nord-Norge som den første fagbotaniker, og i 1913, over 100 år senere, ble tegningen av en elg i tydelig helleristningsuttrykk funnet ved en tilfeldig gjennomgang av Vahls etterlatte reisenotisbøker på Botanisk museum i København. Under tegningen hadde professoren skrevet: "Paa en gaard i Balsfjord er det paa fjellet innhugget en bukk". Dette var første gang noen forsker festet seg ved en veideristning. I mellomtiden hadde arkeologene begynt å kartlegge og undersøke veideristningene, bergkunsten som veidekulturen hadde etterlatt seg i Nord-Skandinavia. Den ivrigste i dette arbeidet var den svenske arkeologen Gustav Hallström, og da han hørte om Vahls opptegnelse bestemte han seg for å dra til Balsfjord, langt nord for noen kjent veideristning, for å finne professorens omtalte "gaard". Han dro til Tromsø Museum, la entusiastisk frem til ærend for avdelingsbestyrer Nicolaissen på arkeologisk avdeling - og fikk klar beskjed om at planen var umulig å gjennomføre. Balsfjorden var 7 mil lang, hadde hundrevis av gårder og minst like mange tilhørende berg. Det ville bli som å lete etter nåla i høystakken. Men Hallström ga seg ikke så lett. Antallet gårder i 1799 måtte da ha vært mye mindre, og en professor fra København ville ikke tatt inn på hvilken som helst gård! Jo, ja, Nicolaissen innså at svensken hadde gode poeng her. Dessuten, hevdet Hallström, ville ikke en slik mann ha gått langt fra overnattingsstedet på jakt etter nye planteslag, for siden ingen botaniker hadde vært her oppe før, var alt like nytt og ubeskrevet.

Med friskt mot og navnene på 10 gamle, store gårder i Balsfjord ble Hallström satt i land fra melkebåten ved prestegården på Tennes. Dette hadde vært en av fjordens største gårder i 1799, men var da ennå ikke blitt prestebolig. Det var folk i fjæra da båten kom, men Hallströms ivrige fremvisning av Vahls tegning og spørsmål etter bukken i berget ga ikke resultat. Nei, ingen hadde sett denne figuren; men han fikk spørre den gamle gubben som nå kom øverst i bakken. "Han er den eldste i bygda, og husker mer enn noen andre". Og så stimet de oppover, Hallström foran og Tennesfolket etter. "Jammen - dé e jo bukken!", sa gamlingen, "bukken på Bukkhammar´n". Der hadde det vært flere figurer som nå var overgrodd av mose, og som hadde gitt navn til stedet. På berget rett ovenfor prestens innmark ble nå mose og gammelt løv plukket bort av mange ivrige hender, og det var ikke én, men fem dypt hugde dyrefigurer som kom frem i lyset. Hallström hadde funnet "nåla i Høystakken" - og det på første forsøk! Feltet ble fotografert og tegnet av, men det var ennå lenge til melkebåten skulle gå tilbake til Tromsø, og Hallström hadde god til til en tur omkring eiendommen. Lengst sør i utmarka la bergknausen Gråbergan, og da mosen slapp taket i fjellet fant Hallström nok et helleristningsfelt. Toppen av denne knausen manglet, og dermed også antagelig feltets eldste ristninger. Etter en ny leteaksjon tilkalte den ivrige arkeologen drengene på prestegården, og fikk dem til å demontere den solide steinbrua over bekken mellom gården og Gråbergan. Ned mot vannet hadde hellene flere innhugde figurer. Full av begeistring tok Hallström dem med seg til Tromsø på melkebåten, og leverte dem på museet. Men Nicolaissen var ikke interessert i helleristninger, og de to steinhellene ble ført inn i museumskatalogen slik: "To stenheller fra Tennes i Balsfjord, på hvilke den svenske dr. Hallström sier seg å kunne se noen dyrefigurer".

 

Feltet på Kirkely ble funnet etter et syklubbmøte på prestegården i 1936, der fruen i huset stolt viste frem bøker som omtalte ristningene i utmarka. Inspirert av den spennende omtalen naboeiendommen fikk, flekket herredsagronom L. Larsens søster torven av bergene rett bak brorens gårdstun. Dermed ble det store ristningsfeltet på Kirkely funnet, og også familien Larsen fikk sine regne helleristninger.

 

Hva er helleristninger?

Menneskets behov for å uttrykke og formidle ideer gjennom bilder går svært langt tilbake i historien, og de eldste bildene som er hugget, risset eller malt på steinflater er kanskje opptil 30.000 - 35.000 år gamle. Slike er funnet i huler og hellere både i Afrika, Australia og Europa. I denne tidsdimensjonen blir helleristningene på Tennes "nye", datert til mellom 4.600 f.Kr. og 2.600 f.Kr.

 

En helleristning er en figur som er hugget, slipt eller risset inn i en stein eller bergflate. Motivene er ofte hentet fra virkelige "modeller" i naturen, som ulike dyrearter, mennesker eller redskap, men kan også virke mer abstrakte, og blir dermed vanskeligere eller umulige å identifisere som fysiske gjenstander. Selv om mange av motivene tydelig er hentet fra naturen, er elementene ofte avbildet eller kombinert på "unaturlige" måter. Deler av dyr kan være kuttet av, innlandsdyr og båter kan være hugget over hverandre, eller det kan være avbildet dyr som ikke naturlig hører hjemme i det landskapet helleristningene er plassert i. Alt dette finnes eksempler på i feltene på Tennes.

 

Helleristninger i Skandinavia er datert fra ca. 6.000 f.Kr. og opp til Kristi fødsel. De er spredt over store deler av den skandinaviske halvøy, og deles ofte i to typer på grunnlag av motivvalg: jordbruksristninger, som finnes i sørlige deler av Skandinavia, og veideristninger, som er utbredt i Nord-Skandinavia. De to typene knyttes til hver sin ervervsform, og veideristningene , slike som de på Tennes, gir assosiasjoner til storviltjakt, fiske og fuglefangst, drevet av grupper av jegere og samlere. Feltene på Tennes viser både bjørner, elger, niser, båter og mennesker i tillegg til vanskeligere identifiserbare dyr og andre fugler.

 

Helleristningene er i seg selv meningsløse, men de for mening gjennom kulturell sammenheng og forståelse. Hva er det de avbilder, hvilken kulturell sammenheng var de en del av og hvordan ble de forstått?

Kirkely

Dette er det største feltet, med omkring 40 figurer. Noen av de nederste figurene er slitt av vann, og dette tyder på at de er hugget i vannkanten, da havet stod ca. 18,5 meter høyere enn det gjør i dag. Høyden over havet daterer de nederste ristningene til ca. 2.700 f.Kr., det vil si siste del av yngre steinalder i Nord-Norge.

 

Figurene på feltet ser ut til å være hugget over et langt tidsrom. Nye figurer er plassert i forhold til de eldre, og noen steder er eldre figurer endret, for eksempel ved at øret på et dyr har blitt forlenget til horn. Slik kan dyret ha skiftet mening fra elg til rein. Gjennom mange hundre års bruk av disse bergene må også de sosiale forholdene som lå til grunn for de første ristningene ha endret seg, og selv om bare noen få er forandret fysisk, må vi anta at de eldre figurene har fått nytt meningsinnhold i løpet av bruksperioden.

 

Det er stor variasjon i motiv- og formvalg på dette feltet. De fleste dyrene er elger eller reinsdyr, men de er svært forskjellige. Noen er bare konturhugget, andre delvis fylt med linjer inni kroppen, og dyrene er mer eller mindre naturalistiske. Det er også avbildet mange niser her, noe som er uvanlig på helleristningsfelt. På Kirkely-feltet er det både mye landpattedyr og mange sjøpattedyr, en balanse som verken finnes på de to andre feltene på Tennes eller på øvrige helleristningsfelt i landsdelen. Båter, et nett eller gjerde, en "slange" med øre og flere linjer som ikke synes å danne figurer er ofte satt sammen med dyrene og danner "scener". En liten båt er plassert over ryggen på den største reinen, en båt med mannskap er hugget inn ved siden av flere hjortedyr nede på feltet, og til høyre for disse står et dyr oppå et nett eller gjerde, forbundet med et annet dyr med en linje fra den enes mule til den andre hale. Flere dyr er ikke fullstendige, men kan mangle noen linjer, for eksempel nederst på beina. Dette er et vanlig fenomen på helleristninger i Nord-Skandinavia, og har vært tolket som resultat av erosjon eller at kunstneren ikke ble ferdig med sitt verk. Ser vi "slangen" ut mot høyre kant av feltet som en del av et dyr, oppdager vi at den følger samme linje som reinsdyrryggene på dyrene omkring. Det er ingen spor etter videre hugging utover denne linjen, og selv om den kanskje er ufullstendig som dyr, så kan vi ikke utelukke at den var fullstendig som figur og meningsbærer da den ble laget.

 

Bukkhammaren

Dette er det minste, men også det eldste feltet på Tennes, datert til ca. 4.600 f.Kr., ved overgangen mellom eldre og yngre steinalder i Nord-Norge. Her er det bare avbildet dyr, og figurene er hugget inn i berget med dype, brede linjer, svært forskjellig fra de grunne, tynne furene på Kirkely. Berget forvitrer lett, og noen av dyrene er nå nesten umulige å se uten oppmaling. Figurene er svært ulike dem på Kirkely og Gråbergan, ikke bare i hugging, men også i form. De elg-liggnende dyrene er relativt store, og de er delvis fullt uthugget med særlig vekt på hode og markering av ribbein. Et lite dyr kan være kalv. Bortsett fra de to store dyrene lengst til høyre er alle elgene vendt samme vei, på rekke og rad ned rundt berghammaren.

 

Fordi berget er så dårlig her, er det vanskelig å avgjørde om ufullstendige dyr har vært fullstendige tidligere, men den markante bukken til høyre på feltet har nok aldri hatt bein. Istedet "står" den i en sprekk i fjellet, en plassering som nok ikke var tilfeldig valgt av den som hugget dyret. Lengst ned til høyre er bokstavene M og PP risset inn i langt nyere tid. Det er neppe en helt gal tolkning å tro at dette er forbokstavene til to mennesker, kanskje en "Maria" og en "Petter P."?

Gråbergan

Dette er det sørligste av de tre helleristningsfeltene på Tennes, og sammen med Kirkely også det yngste, datert til ca. 2.600 f.Kr. Figurene er hugget inn rundt og over den glatte bergknausen, og selv om toppen av knausen er ødelagt og delene som mangler er på Tromsø Museum, er det fortsatt mange figurer igjen. På Gråbergan er det forskjellige dyr som nå er vanligst i innlandet avbildet i varierende størrelser, i tillegg til to menneskefigurer.

 

Både elger, reinsdyr og bjørner er hugget inn i berget, og til forskjell fra det samtidige Kirkely-feltet er det ingen dyr eller figurer her som kan assosieres med havet. Dyrene er hugget oppå hverandre flere steder, og det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre, særlig i den tette gruppen ned mot sørvest. Her er også ett dyr hugget motsatt vei av de andre, med beina opp, og det er flere ufullstendige dyr på feltet. Dyrene er samlet i grupper rundt knausen, og plasseringen kan være gjort etter art og deres tilknytning til landskapet eller til menneskene som brukte landskapet mellom innland og kyst. Bjørner og elger er avbildet innerst, der berget skjuler for havet, mens reinsdyrene, som har trekkveier mellom kyst og innland, er plassert lengre ut på knausen.

Yngre steinalder på Tennes

Ved slutten av eldre steinalder, omkring 4.500 f.Kr., var klimaet blitt dårligere enn i den varme perioden som hadde fulgt etter istiden. Den tette furuskogen trakk seg tilbake fra ytterkysten, og naturforholdene ble endret både for mennesker og dyr. Menneskene levde av fiske, jakt og sanking, og nå endret ressursbildet seg. Noen plante- og dyrearter forsvant, andre kom til, og enkelte dyr som villrein, elg og bjørn, kan ha lagt om sesongtrekkene.

 

Jeger-samlergruppene tilpasset seg disse endringene, ikke bare økonomisk, men også kulturelt. Det var i denne perioden helleristningene på Bukkhammaren ble hugget, trolig av en utvalgt person, en sjaman. Kanskje er elgene her ment både som en påminnelse om gamle naturforhold og normer, verdier og tradisjoner som var knyttet til dem, og samtidig også som en overføring av disse til det "nye" landskapet som ble formet. Dermed deltok menneskene aktivt i utformingen av omgivelsene sine. De plasserte elger fysisk fast i dem, og tilla landskapet mening utover det naturgitte. I Yngre steinalder flyttet menneskene mellom bosteder i løpet av året. De kom tilbake til stedene år etter år, og kjente nok også område omkring Tennes godt. De kjente til de beste fiskeplassene, hvor sjøen brøt over undervannsskjær når det blåste opp opp, hvilken skråninger som var mest utsatt for nattefrost når blåbærene begynte å bli modne. Mennesker kunne knytte myter og historier til dette landskapet. I løpet av denne perioden ble helleristninger på Tennes, og de gamle på Bukkhammaren kan ha fått en annen mening enn tidligere.

 

Selv om det ikke er noe som tyder på en markert omlegging i flyttemønster eller økonomi i Troms i Yngre steinalder, kan likevel redskapstypene tyde på en mer spesialisert jakt og fangst. Ulike typer pilespisser og flensekniver av slipt skifer fra denne perioden er vanlige langs hele nordnorgeskysten, og er også funnet på Tennes. Den beste skiferen kom fra innlandsområdene sør for det som nå er Finnmark fylke, men gruppene her brukte selv redskap av hardere bergarter, blant annet flint.

 

I Nord-Norge er helleristninger bare kjent fra kystområder, men fisk og dyr knyttet til havet er sjelden avbildet. På feltene på Tennes er det uvanlig mange elger, i tillegg til mye rein og bjørn, men på Kirkely er det også flere niser. Sett hver for seg viser hver av disse ristningene noe spiselig, en del av en "meny", men ser man på dem som sammensatte "scener" kan de tolkes som bilder på mellommenneskelige forhold i yngre steinalder. Kanskje fungerte Tennes som et nøytralt møtested for mennesker fra ulike deler av regionen, geografisk med sin plassering mellom ytterkyst og innland, sosialt mellom menneskene som brukte de ulike områdene. Fordeler knyttet til det å ha et slikt sted innenfor sin gruppes territorium kan være forsøkt kamuflert av helleristningene, der symboler for andre grupper og steder kan dominere. Dermed balanserer de maktforholdet mellom gruppene, og uttrykker likeverdighet. Kanskje er behovet for likhet en forklaring på hvorfor mange figurer er "halvferdige" utgaver av fullstendige dyr: hver linje forteller sin historie, og forlenges linjen forteller den kanskje ikke mer, men noe helt annet, selv om utgangspunktet er det samme. På Tennes kunne mennesker fra ulike grupper møtes på nøytral grunn for gaveutveksling, bytting av steinråstoff, regulering av tilgang til ressurser eller andre aktiviteter, og på den måten kunne gamle forbindelser holdes ved like og samtidig gis nytt innhold over tid.

Tennes i nyere historisk tid

Tennes var det første kommunesentret for Balsfjord etter utskillelsen fra Tromsø kommune i 1856. Den gang holdt både lensmann, prest og doktor til her ute, her var dampskipsekspedisjon, postkontor, telegraf, butikker og kommunale kontor. Nå står bare kirka og prestegården igjen, og vitner om at stedet også i nyere tid har vært viktig, som religiøst og politisk senter.

 

Balsfjord kirke ble vigslet i 1856. Den er tegnet av arkitekt og statskonduktør i Christiania, C. H. Grosch, og kan være bygget over en av typetegningene han laget for mindre landskirker. Kirken er bygd i tømmer med utvendig bordkledning, den er enkel i hovedform og detaljene, men viser trekk fra både sveitserstil og nygotikk. Inspirasjonen også fra stavkirkene vises o det avtrappete kirketårnet over våpenhuset i vest. Kirkeklokken ble kjøpt fra Hamburg av "Balsfjordens Sogns Almue" til vigselen, og både prekestolen og døpefonten er fra den tid. Sakristiet ble påbygget etter 1964. Den lange, hvite kirken ligger som et tydelig landemerke på Tenneset, ikke minst sett fra sjøsiden.

 

Våningshuset som står på prestegården i dag ble oppført i 1865-66, og hadde tidligere flere hus rundt seg på tunet. Gården kan være en av de eldste i Balsfjord, men nå er det lite igjen som vitner om prestens gårdsdrift. Stallen står likevel fortsatt, og i utkanten av tunet ligger restene etter det gamle fjøset.

 

Omkring 1920 ble torven flekket av bergene nedenfor kirka for å gjøre plass for klippfisktørking. Fisken ble sløyet, vasket og flekket før den ble lagt utover til tørk. Etterpå ble den lagt i stabler og saltet. Klippfisken ble eksportert til katolske land, der de etter fastereglene ikke kunne spise mørkt kjøtt. Det hvite fiskekjøttet har fortsatt stor eksportverdi, men her på Tennes ble fisk kjøpt opp, tørket og saltet i bare 6 - 8 år.

Litteratur: 

  • Skandfer, Marianne 1996: Samlingssted i fortid og nåtid. Kulturlandskap på Tennes, Harstad : Trykksentralen.