Skrolsvik fiskevær
har vært i stor aktivitet med fiskekjøp, eksport, skipsekspedisjon og med den gamle butikken som er litt av en severdighet. Skrolsvik er særlig kjent på grunn av det rike kveitefisket i Andfjorden. Foruten kveite ble det også tilvirket saltfisk og klippfisk. Mot slutten av 1920-årene slet Skrolsvik tungt – og etter mange opp- og nedganger på 1900-tallet ble fiskemottaket avviklet og gammelbutikken nedlagt i 1991/92. Senere overtok museet ansvaret for anlegget, og etablerte Kveitmuseet i brygga. Skrolsvik fiskevær ligger i Senja kommune.
Kveitmuseet
er en opplevelse for både ung og gammel. I den gamle, autentiske brygga hvor det gjennom tidene har blitt tatt i mot og bearbeidet mang en kveite, har museet nå utstillinger. Anlegget viser fiskeværets lange og rike tradisjon med kveitefisket. Historien til Skrolsvik er sammenvevd med kveitefisket og den aktivitet som skjedde på brygga. Ved inngangen til det tjuende århundre var aktiviteten særlig stor. Da var det eksport av kveite fra Skrolsvik blant annet til England. I utstillingen kan en se hvordan kveita var en sagnomsust og fantasieggende fisk, selve Gudsfisken i tro og tankegang for folk langs kysten. Museet dokumenterer kveita, spesielt for Senja, dernest for Nord-Norge og så for hele kyst-Norge. Utstillingen har et pedagogisk innhold med både faktiske opplysninger og introduserer besøkende i mystikk, tro, overtro og fantasi i forhold til kveita. Utstillingen forteller også historien om Skrolsvik, nemlig et nordnorsk handelssted og fiskebruk.
Kveita i tro og tanker
Skrolsvik og Senja har lange tradisjoner knyttet til kveitefisket. En kjent vare fra Skrolsvik er rekling, kveite som er skåret opp i tynne strimler og tørket, en delikatesse som blant annet Petter Dass skriver om i det kjente verket Nordlands Trompet. Kveita var en verdifull fangst og en gjorde alt for å tekkes den slik at en ble belønnet med god fiskelykke. Mystikken og dens opphøyede posisjon i folks bevissthet har dyp forankring i folketroen. Dette er tydelig gjennom de mange sagn og skrifter som omhandler kveita og dens væremåte. En måtte behandle den med aktelse med tanke på at den var en følsom fisk. I båten måtte en eksempelvis bruke andre ord på redskapene, og dyr skulle man helst ikke snakke om. Katta eller ord med katt måtte i alle fall ikke nevnes. Da ble det «utur». I forbindelse med kveitefisket og folks omgang med fiskeredskapene har det vært mange tabuforestillinger, ord, besvergelser og bønner, eksempelvis hvordan man skulle egne kveitvaden for å få best mulig fiskelykke og hvordan man skulle forholde seg til kvinnene for å få mest mulig igjen av fisketuren. I Kveitmuseets utstillinger kan en studere troen, fantasien og mystikken rundt kveita.
Senja Litteraturmuseum
Brygga i Skrolsvik huser også Senja Litteraturmuseum med utstillingen «Senja i litteraturen». Den viser all litteratur som er skrevet av Senja-forfattere som blant annet Jens Hagerup, Hans Kristian Eriksen, Arvid Hanssen, Helge Stangnes og Kristian Kristiansen. Den gir en kronologisk oversikt fra de eldste skriftene som omhandler Senja og frem til dagens forfattere.
Gamle spor etter mennesker
Skrolsvik har også de hittil eldste kjente spor etter mennesker på Senja. Det er gjort funn på Finjord utenfor Skrolsvik. Her er også tufter fra yngre steinalder. Flere steder i og omkring Skrolsvik er det større antall gravhauger fra jernalder og vikingtid.
